Reisebloggen

4. nov, 2018

Mine beste tips for billige flybilletter!

I dag er det under 90 dager til avreise, og i den anledning tenkte jeg å feire med å dele mine aller beste tips for å finne billige flybilletter.

Siden Solenergiforeningen delte nyhetsartikkelen om turen, har jeg fått utrolig mange gode tips og de første månedene begynner å falle litt på plass! Jeg setter så utrolig stor pris på at så mange engasjerer seg i reisen min! Tiden fremover blir veldig spennende.

Mens jeg venter på avreise tenkte jeg å dele noen tips til bestilling av flybilletter. Mitt fokus er alltid å få dem billigst mulig, og gjennom mine 48 land, har jeg plukket opp noen triks på veien.

Tips nr 1: Kjøp billetter på Black Friday 23.november. 
Black Friday har blitt en internasjonal salgsdag, og dette er kanskje den ene dagen i året hvor nesten alle flyselskap i den vestlige verden har tilbud samtidig. Har du tenkt deg ut på tur en gang i vinter eller vår, kan du risikere å gjøre store kupp på billetter denne dagen. Til og med sommerferien kan bli billigere om du er heldig. Flere hotell har også tilbud denne dagen.

Personlig har jeg hatt nedtelling på mobilen helt siden jeg bestemte meg for å dra, Black Friday er dagen jeg kommer til å bestille de første billettene. Hele greien blir liksom litt mer ekte når billettene er i boks. Herregud som jeg gleder meg! Bare 19 dager igjen!

 

Tips nr 2: Vær fleksibel på enten dato eller sted
Ganske mange av oss tenker gjerne ”Ah, det hadde vært kult med en weekendtur snart”. Er du åpen for ulike land, eller åpen for ulike datoer kan du få ekstremt billige billetter.  Vet du ikke helt hvor du vil, har jeg noen veldig gode tips til deg her.

a) Momondo har en funksjon som heter ”Hvor som helst”
Her kommer prisene opp i tur/retur billetter på et fullstendig verdenskart, så da kan du se priser på alle steder du har mulighet til å dra.
1. www.momondo.no Skriv hvor du skal reise fra à Trykk i til-feltet og velg ”Hvor som helst”.
2. Du ser verdenskartet, og kan velge når du vil reise, og prisnivå. For eksempel kan du skrive inn ”Februar” under 2000kr, og vipps så får du opp alle mulighetene. Man kan også velge spesifikke datoer.

PS! Prisene som kommer opp er tur/retur priser. Man kan ikke finne enveisbillett på Momondo på denne måten.


 

b) Skyscanner har også en tilsvarende funksjon. På denne kan du også bestille enveisbilletter.
Jeg liker egentlig Skyscanner sin visning bedre, for her får du stedene du kan dra i en liste rangert etter billigst pris.
1. www.skyscanner.no Skriv inn hvor du vil reise fra og velg ”Alle steder” eller ”Overalt” i til-feltet.
2. Du får nå en liste over alle stedene du kan dra i rangert rekkefølge. Billigst først. På samme måte som på Momondo, kan du velge datoer eller måned du ønsker å dra, evt ”billigste måned”

 

Tips nr 3: Se etter flyplasser i byer i nærheten av dit du skal.
Dette tipset gjelder helst for de som skal på litt lengre turer.
Finn flyplasser i nærliggende byer enn dit du egentlig skal. Det kan være mye billigere, og de er gjerne bare en busstur eller båttur unna. Lokal transport er generelt billig.

Jeg har flere eksempler hvor dette har fungert:

Skal du for eksempel til turistøyen Ko Samui i Thailand, er det superdyrt å ta fly dit. Tar man heller fly til Surat Thani som ligger på fastlandet, er billettene ekstremt mye billigere. Da tar man bare en liten båt ut til Ko Samui.

Det samme gjorde jeg når jeg skulle fra Argentina til Rio i Brazil. Flybillettene var kjempedyre, så vi reiste til flyplassen på andre siden av landegrensen, en liten time unna, og tok flyet fra Brazil-siden i stedet. Mange tusen kroner spart.

Skal man til Cuzco i Peru, kan de lønne seg å fly inn til Lima og ta en buss videre til Cuzco, og så videre.

Når man reiser på budsjett, må man prøve å finne de billigste rutene, og da er man kanskje villig til å ta en ekstra buss for å spare noen tusenlapper.

Så det var dagens tips! Håper det var nyttig for noen :)

 

- Christina

21. okt, 2018

Video from the adventures this past summer.

(Music: Ed Sheeran - Castle on the hill)

20. okt, 2018

Endelig er det offisielt! Begge mine to største drømmer går i oppfyllelse, og det helt på samme tid, i en herlig kombinasjon.

1. februar legger jeg ut på mitt livs største eventyr!
Jeg har fått permisjon fra jobben, og skal reise verden rundt et helt år for å lære mer om solenergi.
Mens jeg backpacker verden rundt skal jeg videreutdanne meg via online kurs fra USA, og besøke så mange som mulig av verdens mest spennende solenergiprosjekter.
Jeg er så lykkelig at jeg tror jeg skal sprekke!



Jeg startet å ta solenergikurs online nå i høst, men merkelig nok viser det seg at å lese over 20 timer i uken i tillegg til en fulltidsjobb, er ganske stress. Jeg tipper derimot det er helt ok+ å ligge i hengekøyen og lese, med utsikt over krystallklart hav. Eller kanskje sitte på en kul cafe i en spennende by og sippe latte, mens jeg lærer om min nye faglige lidenskap. Men jeg skal ikke bare lese om sol. En viktig del av turen blir å besøke så mange prosjekt som mulig, og forhåpentligvis få se og lære om solenergi i virkeligheten.

Turen skal naturligvis gjennomføres i kjent backpackerstil, på lavbudsjett.
Per idag har jeg vært i 48 land. Det hadde vært litt kult å ha vært i 100 land tilsammen før turen er over. Da hadde jeg faktisk vært over halvveis i mitt livsmål på 198 land. Allikevel er det viktigste for meg å OPPLEVE verden. Jeg vil lære og forstå nye kulturer, møte mennesker, se vakker natur, og sitte igjen med en haug av gode minner og spennende historier. Det får man ikke ved å rushe gjennom for å krysse land av på en liste.



Jeg vet foreløpig ikke hvor jeg skal dette året. Med en gang jeg forsto at dette ble en realitet, satte hjernen seg selvfølgelig på høygir med reiseplanlegging.
Jeg tenkte mye og gjorde mye research, og satte opp mange potensielle ruter. Plutselig innså jeg hva jeg ville: Jeg vil ha friheten til å ikke vite hvor dette eventyret skal ta meg. Friheten til å leve i nuet. Friheten til å velge, og til å nyte hvert eneste øyeblikk uten å måtte dra videre før jeg er klar for det.
Hvor jeg kommer til å dra, vil bli avgjort av hvor den billigste flybilletten går eller hvor det neste solenergiprosjektet er.

Jeg er så lykkelig og takknemlig for alt jeg skal få oppleve og lære det neste året. Jeg går bare rundt og smiler hele tiden. Sommerfuglene i magen tar helt av, og kan nesten bare sammenlignes med nyforelskelse, hehe. Dette er drømmen. Dette er faktisk to drømmer i en smekk. Jeg er så lykkelig, og spent, og så stolt over meg selv for at jeg faktisk gjør dette. 


 

Jeg får veldig mye spørsmål om backpacking av både kjente og ukjente, både på facebook og instagram.
Derfor tenkte jeg å skrive litt om forberedelsene i perioden frem mot avreise, og dele mine aller beste reisetips!

Dersom du kjenner noen, som kjenner noen, som har kontakter på solenergiprosjekter rundt om i verden, så si ifra!

20. okt, 2018

Vi ble forlatt alene i jungelen i mørket
Dette blogginnlegget ble skrevet på reisebloggen i 2015, og er mitt mest leste blogginnlegg noensinne.

Vi hadde akkurat ankommet den lille byen, Flores, i Guatemala. Første dagen slappet vi bare helt av. Formen var ikke helt på topp, så jeg gikk å la meg rett etter middag i 20 tiden..

Dagen etter hadde vi booket en sunset tour til Tikal. Turen begynte allerede kl 12 på dagen, og skulle ta oss med inn til mayaruinene fra den eldgamle byen Tikal. Midt inne i jungelen, skulle vi få se solnedgangen fra toppen av en av ruinene. Vi hadde gledet oss, sett bildene av solnedgangen som andre backpackere hadde vist oss, og var klare for avgang!

Bussen kom og hentet oss og resten av gruppen på hostellet som planlagt. Vi kjørte ca 1,5 timer for å komme til inngangen til jungelen. Der var det et stort velkomstsenter, museum, en haug med suvenirshapper og en restaurant. Guiden som skulle ha oss, hadde også en annen gruppe med seg. Tilsammen var vi sikkert 20-25 personer. Guiden anbefalte oss å kjøpe med noe mat som takeaway fra restauranten, fordi vi skulle være i jungelen i mange timer. Jeg som fremdeles ikke var helt på topp, hadde ikke orket å spise så mye frokost, så jeg kjøpte med meg en sandwich med ost, i tilfelle jeg skulle bli sulten på turen. En mann spurte om vi ville kjøpe et kart over Tikal, men vi sa nei. Tenkte at vi er med en guide, og trenger ikke bruke penger på et kart.

Turen gikk helt fint, alt etter planen, helt frem til solnedgang! Guiden tok oss med gjennom jungelen i 4 timer, fra ruin til ruin. Alle var helt nydelige, og historiene var spennende! Men det regnet jevnt hele turen, og det tordnet og lynet hele tiden. Helt til slutt satt vi på toppen av en av de største mayaruinene og så solnedgangen. Ikke at det var noe sol i sikte, men utsikten var utrolig fin allikevel. Noen av de andre jentene i gruppen synes det var kaldt, og ville gå ned. Marlene ble med dem. Jeg ble sittende på toppen med resten av gruppen en liten stund til. Vi gikk rundt på toppen av ruinen og så jungel så langt øye kunne se på alle kanter. Utsikten var helt fantastisk!

Så klatret jeg også ned for å finne Marlene. Jeg så henne ikke, så jeg stakk en kjapp tur på toalettet, og kastet sandwichen jeg hadde kjøpt i søppelet. Den var bløt og ekkel nå. Da jeg kom ut igjen så jeg både Marlene og en annen gutt fra gruppen rusle rundt (Han heter Nadav og er fra Israel). Marlene hadde gått rundt hjørnet på ruinen og funnet et dør, som hun trodde ledet inn i ruinen! Det var ikke lov til å gå dit. Men Marlene ville vise oss, og vi hoppet kjapt over sperretauet, og ble med for å se. Vi så en åpning i ruinen som var tettet igjen med en stor tredør, så vi prøvde å klarte litt opp på den for å få et lite skimt av hva som var bak døren. Vi så tydelig en trappegang i stein. Utrolig spennende!

Så gikk vi tilbake til området hvor toalettene var, hvor vi antok de andre ventet på oss. Vi gledet oss til å fortelle dem hva vi hadde funnet! Men da vi kom rundt hjørnet var det ingen der. Ingen stemmer å høre, og ingen mennesker i sikte. Vi kan ikke ha vært borte mer enn 5-6 minutter, og det var kansje 50 meter unna der vi skulle møte de andre. Vi diskuterte litt hvilken vei vi trodde de andre hadde gått, og løp litt i den antatte retningen, mens vi ropte av full hals. Ingen svar. Ingen mennesker i sikte. Vi lo og spøkte med at det er slik skrekkfilmer typisk begynner. Stemningen var god, og vi lo masse. Tenkte at gruppen var like rundt hjørnet. Men det begynte å bli veldig mørkt. Solnedgangen hadde vi allerede sett, så det var ikke mange minuttene med dagslys igjen. Etter å ha lett etter de andre i den ene retningen i 15 min, begynte Nadav å bli litt stresset. Jeg foreslo vi kunne klarte opp på en ruin for å få litt utsikt, men vi ble kjapt enige om at det bare ville sløse dagslys. Vi bestemte oss for å gå tilbake til stedet vi hadde mistet de andre. Nadav begynte å få en smule panikk, og ville vi skulle prøve å løpe så fort vi kunne tilbake dit vi mistet gruppen. Han var redd vi skulle miste for mye dagslys. Vi løp i noen minutter, men det var glatt og det småregnet. Det var lett å falle.

Det ble mørkere og mørkere, men vi fant til slutt tilbake til stedet vi hadde mistet dem. Det var et kart der, men det viste bare ulike ruter, og ikke hvor vi var på kartet. Tenkte at vi burde kjøpt det kartet vi be tilbudt tidligere. Jeg gikk inn på toalettet igjen, og hentet sandwichen jeg kastet tildligere. Den var pakket godt inn i to lag med plast. Jeg tenkte det kunne være greit å ha mat i tilfelle vi ikke skulle finne veien ut. Vi diskuterte om vi bare skulle vente her, for å se om de kom tilbake til oss. Men ingen av oss kjente noen andre i gruppen, og var veldig usikre på om noen i det hele tatt ville tenke over at vi ikke var med. Marlene fortalte at noen av jentene som hadde vært kalde og gått ned tidligere hadde gått tilbake sammen med noen av vaktene. Vi måtte derfor anta at guiden trodde vi hadde gått med dem, og at ingen viste at vi var her alene. De kom nok ikke til å finne ut at vi var borte, før evt når de kom tilbake til bussen. Vi visste ikke hvor langt unna utgangen vi var, da vi hadde gått i sikksakk i over 4 timer hele dagen. Det var nå bitt hundre prosent mørkt. Vi ropte alt vi kunne, av full hals. Ingen svar fra noen. Jungelen hadde så mange andre lyder, at den svelget alle våre skrik. Marlene ville allikevel at vi skulle fortsette å snakke høyt og rope. Mest for å skremme bort potensielle ville dyr og slanger!

Vi begynte å gå tilbake i retningen vi orginalt kom fra. Tenkte at vi kunne prøve å huske veien tilbake ved hjelp av ruinene vi hadde sett på veien. Vi begynte å gå. Det var glatt og veldig mørkt. Mobilen min hadde vært i flymodus for å spare batteri hele dagen, så den hadde fremdeles 70%. Nadav sin mobil var nesten død, og Marlene sin hadde lite batteri. Vi brukte lykten på min iphone til å lyse forran oss. Vi gikk på rekke, arm i arm. Det føltes litt tryggere å gå så samlet når alt rundt oss var så mørkt. I tillegg var det mindre sjanse for å skli og falle, og vi var redde for å miste hverandre. Men mest av alt føltes det litt tryggere å gå så tett sammen. Jeg lyste forran oss, men det var for mørkt. Alle som har vært i jungelen før, vet at det er langt ifra stille. En million insekter og dyr lagde alle slags høylytte lyder.

Det blåste, lynte og tordnet kraftig. Heldigvis var ikke regnet altfor ekstremt. Vi fortsatte å gå. Prøvde å kjenne igjen ruinene og veiene, men det var umulig. Det var flere veiskilt, men ingen EXIT skilt. Jeg skrudde av flymodus. Tenkte at jeg kunne prøve å ringe mamma. Kanskje hun kunne funnet nr til hostellet, som igjen kunne ringt guiden og fortalt at vi fremdeles var i jungelen. Ingen dekning. Vi var nå virkelig helt alene i bekmørket i jungelen. Vi begynte å få litt panikk. Sa vi måtte holde sammen, og mulighens lete etter et trygt sted å sove. Marlene hadde en app på telefonen med offline kart. Hun har allerede lastet ned kartet for guatemala. Vi prøvde å se om vi fant oss på kartet. Det virket ikke. Ingen satelitt i nærheten. Vi snakket rolig, fortalte hverandre at vi måtte forholde oss rolig. Turte ikke se ned på bakken. Livredd for hva vi kan risikere å tråkke på. "Det hjelper ingenting å få panikk" sa vi til oss selv, gang på gang.

Vi fortsatte å gå. Kjente spindelvev treffe huden igjen og igjen i det vi gikk de smale jungelstiene. Alle som kjenner meg vet hvor redd jeg er for edderkopper. Og Tikal er kjent for alle sine taraneller. Men vi kunne ikke tenke på det nå. Måtte fokusere. Det var akkurat plass til at vi kunne gå tre i bredden.

Plutselig hoppet det noe forran oss på stien. Vi kunne kun se et par meter forran oss. Vi fikk et snev av panikk. Hylte høyt som tre småjenter, alle sammen. Flaks. Det var bare en svær frosk. Til vårt forsvar var den på størrelse med en basketball. Vi lo litt av hvor teite vi var som hylte så høyt av en frosk.

Plutselig brøt Marlene ut "Oh my god, I think the GPS on the map i working!" Vi zoomet inn, og fant pilen som viste hvor vi var på kartet. Satellitten hadde funnet oss. Vi var så lettet! Vi gikk i den ene retningen, og GPS pilen fulgte etter. Vi lokaliserte hvor inngangen til jungelen måtte være på kartet. Vi hadde gått i helt feil retning. Vi snudde og gikk motsatt vei. GPS pilen følgte etter! Takk gud! Vi var så lettet! Vi lette etter stiene på kartet, og sakte med sikkert begynte vi i riktig retning. Vi gikk tett, tre på rekke, arm i arm. Vi hadde vært alene i jungelen lenge nå. Vi så et nytt veiskilt. Ingen EXIT. Vi fortsette å gå lenge! Et nytt veikryss med skilt dukket opp. "SALIDA 470m" står det på det. Salida betyr Exit på spansk. Endelig! Veien åpnet seg, og ble større. Vi fortsatte å gå. Stemningen var plutselig mye bedre! Vi var så lettet, og lo over hvor dumt det var av oss å gå bort fra gruppen. Vi ble enige om å si at vi var på toalettet da vi forsvant, ettersom det var ulovlig å krysse sperretauet som brakte oss bort fra gruppen.

Plutselig så vi noen lys langt der borte! Det var definitivt lommelykter. Vi veivet med vår lykt, men så tenkte vi plutselig at vi ikke visste hvem det var som lyste mot oss. Det kunne jo være vakter med gevær. Vi diskuterte litt, skudde av våre lykter, og begynner å gå helt sille mot lyset. Flere lykter kom mot oss. Vi ropte av full hals, men hørte ingenting. Vi fortsatte å gå mot dem. Fortsatte å rope. Endelig hørte vi rop tilbake.

Vi var reddet.

20. okt, 2018

Reisen gjennom Kirgisistan og Kazakhstan

Altså Sentral-Asia har virkelig vært et eventyr. For noen utrolig spennende land å reise gjennom, og for noen herlige folk vi har møtt!

Eventyret startet allerede på flyet. Vi satt ved siden av ei jente som het Rakhat. Hun kom fra Kirgisistan, men studerte i Tyrkia hvor vi mellomlandet. Vi kom raskt i snakk med henne, og hun spurte hvor vi skulle. "Vi vet ikke", sa vi. Flyet skulle lande kl 04.30 om morgenen, og couchsurfingen vi hadde booket kunne ikke treffes før senere på dagen. Før flyet i det hele tatt hadde lettet, hadde Rakhat allerede invitert oss hjem, og gått rundt hele flyet og spurt folk om å dele nett for å få ringt familien sin for å fortelle at de fikk besøk.

Da vi landet gikk vi ut i ankomsthallen. Rakhat måtte vente på bagasjen sin, så vi ventet utenfor i ankomsthallen. Plutselig kom en søt jente bort til oss og spurte om vi var Camilla og Christina. Det var søsteren hennes, Regina, som hadde sett oss. Sett bort fra noen danske gutter, var vi de eneste turistene på flyet. Ikke så vanskelig å kjenne oss igjen i mengden, med andre ord.

Jentene hadde ikke sett hverandre på et år, og det var tydelig at gjensynsgleden var stor. De hadde allerede ordnet med sjåfør, som vi fikk sitte på med gratis hele veien inn til byen. Familien deres bodde egentlig i en by som heter Talas, 4 timer unna, men siden Regina gikk på skole i hovedstaden hadde de en leilighet der også. Da vi kom frem til Bishkek, tok de oss med inn i leiligheten sin. Den var overraskende stor og fin, men hadde kun et soverom. Vi ble med en gang vist inn på soverommet. Så slappet vi litt av mens jentene dro på butikken. Mens vi chillet litt (klokken var jo midt på natten), satte jentene i gang med frokost til oss. De lagde helt sykt mye mat, og siden de spiste litt underveis i matlagingen, var alt som sto på bordet bare til oss. Hver gang vi spise eller drakk opp noe, fikk vi påfyll med en gang. Mer gjestfrie folk tror jeg vi skal lete lenge etter.


Frokost 


Nydelig frokost

Etter frokosten, gikk vi og la oss litt i sengen. Komplett matkoma. Tenkte å ta en liten powernap. Powernapen ble til 6 timer. I mens lå jentene på et teppe på gulvet i stuen og sov, sammen med en annen familienvenn som sov på sofan. Vi fikk så dårlig samvittighet når vi så de lå på gulvet.

Da vi våknet 6 timer senere, hadde hele familien ankommet og var i full gang med å lage lunsj til oss. Hele familien var i ekstase for å ha besøk, og gjorde alt de kunne for at vi skulle føle oss velkomne. Er helt rørt over at det finnes så mange nydelige mennesker her i verden. Rundt bordet pratet vi masse om mat, kultur, familie, religion, politikk og andre likheter og ulikheter med landene våre. Jentene snakket engelsk, så de måtte oversette alt moren ville si. Det var så utrolig interessant å få bli kjent med landet på denne måten

.
Our Kirgish family <3 Damen i grønn kjole er moren deres. De sa at gifte kvinner måtte skjule håret sitt (som hun andre damen). Da vi spurte hvorfor moren deres ikke hadde skjult hår, sa de bare at hun var ikke så glad i disse reglene, så hun gjorde som hun ville og gikk uten. Kul dame! 

På ettermiddagen dro vi ut sammen med Rakhat og Regina for å se Bishkek. De tok oss med overalt. Det var helt fantastisk å få oppleve byen sammen med de som bodde der. Regina kjente byen ut og inn, og hadde masse ideer om alt vi burde se og gjøre.

Altså, hvor heldig er det egentlig mulig å bli? Både meg og Camilla var bare helt i sjokk over hvor snille og gjestfrie jentene og familien deres var. Man får liksom oppleve alt på en helt annen måte når man blir kjent med de som bor der.


Juice som de solgte over alt på gatene. Noen var ekle og smakte en blanding av øl og surmelk, mens andre smakte som iste og var veldig god. Vi kjøpte en av hver så vi fikk smake på alt.



Masse blomster


Flagget og vokterne


Camilla og jentene i parken


Gikk oppi et stort pariserhjul og fikk utsikt over hele byen



Utsikt fra pariserhjulet


Rakhat og meg


Dette byggverket er symbol på den evigvarende flammen som konstant er tent for å minnes alle landsmenn som falt i krig.


Den evige flammen.


Det var et brudepar der, og jentene spurte om vi ville ta bilde med dem. Før vi rakk å svare, hadde de allerede løpt bort og spurt dem.
Så da måtte vi være med på brudebilde.



Gjengen på sightseeing.


Klokketårnet. Bishkek var en veldig fin by!


Spaserer gatelangs


Kjørte rundt i sykkelbil i parken i byen.


Inni sykkelen


I <3 Bishkek


Enda et monument


Våre nye venner <3


Bishkek by night. Det var lys overalt

På kvelden gikk vi ut og spiste på en restaurant med tradisjonell Kirgisistansk mat, hvor servitørene danset tradisjonell dans som show for gjestene.


Servitørene danser

Vi sov hos jentene enda en natt. Familien hadde dratt hjem, så nå var det bare oss fire igjen. Denne gangen insisterte vi på at det var vår tur til å sove på stuegulvet. Vi måtte virkelig overtale dem til å la oss få lov til det, da de gjerne ville la gjestene sine få sengen. Så utrolig søte jenter.


Kveldens overnatting. Jeg på gulvet, Camilla på sofan.

Dagen etter dro vi til en nasjonalpark like utenfor byen. Det var litt kaldt, så vi gikk ikke så lang tur. Der var en nydelig elv, og flott natur, og vi satt og koste oss med nisten på en liten benk like ved elven.


Nydelige elven


Foran elven


Lunsj i nasjonalparken


Take a closer look på forrige bilde. HAHA #sjokoladegrisen


Rakhat og Regina, søteste søstrene!


Enda en ny venn

Vi hadde tenkt å dra videre til couchsurfing verten vi egentlig hadde booket, men han bodde en time utenfor byen, og siden det allerede var blitt kveld, og vi skulle dra tidlig dagen etter, dro vi heller til et hostell nede i byen.

Dagen etter tok vi med Marushkar (minibuss) til Karakol. Turen skulle ta ca 5 timer, men jeg tror vi brukte over 8. Bussen brøt nemlig sammen flere ganger, og vi ble tauet i flere timer gjennom tidenes største trafikk kaos.


Camilla prøvde å sove litt


Bilen brøt ned og ble tauet i sikkert 3 timer. Tauet røk gang på gang. Til slutt måtte vi bytte bil.

Vi kom frem sent på kveld, begge to ektremt tørste og sultne og med hodepine etter 8 timer i buss. Vi dro inn på første restaurant vi så. De som jobbet der virket helt overrasket over å få gjester, men hev seg rundt og disket opp med pasta med ratatouille allikevel. Alt foregikk via google translate. Ingen snakker engelsk her nede. Vi spurte om de kunne ringe taxi, men damen som jobbet der sa at mannen hennes kunne kjøre oss til hostellet.

Hostellet vi hadde booket viste seg å være helt umulig å finne. Mannen som kjørte oss styrte på og skaffet telefonnr, og hjalp oss å ringe. Da vi endelig fant det var det ingen som lukket opp døren. Selv om vi allerede hadde betalt, nektet sjåføren å forlate oss før vi var trygt inne. Han ringte igjen og igjen, helt til de våknet og slapp oss inn. Det er helt rørende hvor snille og gode helt ukjente folk er mot oss her nede. Gjennom hele sentral-asia har jeg følt meg så trygg, og folk har hele tiden passet så godt på oss. Alle syns liksom det er så stas at det kommer turister.

Sengene på hostellet var helt katastrofe. Det var rett og slett papp-plater som madrass, så vi kunne likegodt ha sovet på gulvet. Ellers var det forholdsvis koselig. Det var ingen andre backpackere der, noe som naturligvis kan forklares med kvaliteten på madrassene.

På natten var det blood-moon som vi gikk ut i bakgården for å se.


Månen og mars

Dagen etter bestemte vi oss for å flytte. Vi fant et koselig hostell midt i sentrum. Det pøsregnet. Vi besteme oss allikevel for å få noe ut av dagen, så vi fikk en taxi til å kjøre oss til et par attraksjoner utenfor byen.

Først dro vi til "7 bulls" som er 7 fjell på rekke og rad. Først dro vi ned til bunnen av dem, men Camilla hadde lest på nett at det fantes en vei til et bedre utkikkspunkt. Det viste seg å være en helt katastrofal "vei", og stakkars taxisjåføren jobbet hardt for å få oss opp og ned i gjørmen.


Forran 7 bulls


5 av de 7 bulls. Fikk ikke plass til alle i bildet.


7 bulls fra utsiktspunktet Camilla tvang den stakkars taxisjåføren til å kjøre opp til. Vel verdt det for vår del. Nydelig utsikt!

Det neste stedet, Skazka Canyon, også kjent som fairytale canyon, og var bare helt magisk! Det er altså ikke bare Peru som har rainbow mountains! Det morsomste var vel egentlig at jeg og Camilla kanskje var den største turistattraksjonen på dette stedet. Alle ville nemlig ta bilde med oss. Blonde norske jenter er tydeligvis eksotisk vare her nede.


Sjekk ut fargene på de fjellene her!! Helt sinnsykt!


Mellom to steiner

Et lite vindu


Tøff bakke opp
 


De hadde ikke noe mat vi (les veggischristina) kunne spise, så da ble det babymat.
 

På vei hjem dro vi innom den store innsjøen og badet litt.


Bader

På hostellet ble vi kjent med noen amerikanske gutter på vår alder. De var superkoselige, og vi tilbragte kvelden sammen med dem og noen andre jenter på hostellet. Dagen etter skulle vi egentlig på ridetur med overnattig i en Yurt (som er et slags stort telt mange lokale bor i). Slike rideturer er liksom den største turist-aktiviteten her nede. Jeg hadde gledet meg veldig, så skuffelsen var stor da vi så værmeldingen, og innså at vi ikke kom til å få noen bra tur. Vi har jo ingen varme eller regntette klær med oss, så vi måtte dessverre avlyse turen.

Med avlyst ridetur hadde vi ingen planer for dagen. Vi ble derfor med guttene ut for å spise frokost. De hadde heller ingen planer. De hadde leid seg en bil, så vi ble med dem resten av dagen. Vi kjøpte litt snacks og vin, og kjørte langt ut i huttiheiti på landsbygda, og fant oss et fint sted og ha piknik. Det var så utrolig koselig. Opphold fra regnet fikk vi også.


Tradisjonelle hatter


Dirtroads, på vei til å finne piknik sted


På veien fikk vi sett litt mer av det "ekte" Kirgisistan. Der folk faktisk bodde.


Gjengen på piknik.


Nydelig piknik område

Koser oss med litt vin og sjokolade.

Etterpå dro vi til noe som het "hotsprings" på kartet. Vi forventet vel et litt skikkelig basseng. Enten naturlig eller mer som et spa. Vi forsto ingenting når vi kom dit, men så en liten bro og en liten vei opp til en hytte. Vi gikk opp, og der satt det en mann og passet på. Han viste oss inn i den falleferdige hytten. Der inne var det to små badekar, og et lite basseng på størrelse med et boblebad. Det pøsregnet igjen, så vi bestemte oss for å bli der. Regnet gjorde ingenting når vi satt inne i hotspring'en og drakk vin. Vi koste oss ihjel og hadde virkelig en helt fantastisk dag.


Broen på vei til "hotsping"


Skuret/hytten med hotspringen inni.

Sikkert skittent og alt, men vi koste oss masse allikevel.

Dagen etter skulle vi egentlig paraglide. Både jeg og han ene gutten var dessverre blitt syke. Han med halsbetennelse, så han kunne nesten ikke hadde stemme igjen. Jeg med det jeg antar var en form for matforgiftning. Vi ble hjemme i stuen på hostellet og så på film hele dagen, mens Camilla og noen andre fra hostellet dro for å hoppe. Sykt kjipt å gå glipp av, men heldigvis har jeg fått paraglidet før.

Dagen etter var jeg fremdeles litt uggen, men vi måtte komme oss videre allikevel. Vi fikk en taxi til å kjøre oss til Kazakhstan-grensen. Videre fant vi en ny bil som kunne kjøre oss på andre siden. 


Turen var nydelig, og delvis på dirtroads hvor masse kuer og hester gikk midt i veien.

Nydelig landskap på veien

Bilen var i så dårlig stand at vi har helt overrasket over at den gikk fremover. Vi ble kjørt til en liten by som heter Kegen, like over grensen. Vi tok ut litt penger for å betale sjåføren, og skulle egentlig spise litt lunsj. Ingen av restaurantene hadde noe som helst som jeg kunne spise(vegetar), og ingen forsto noe av hva vi sa heller. Vi bestemte oss derfor bare for å kjøre videre. Vi kjøpte noen snickers og et lite brød med oss. Vi hadde bestemt oss for å komme oss til Charyn Canyon i Kazakhstan, som visstnok skulle være "lillebroren" til Grand Canyon. Vi fikk sitte på med en familie, men måtte betale mye for å komme oss helt inn i canyonen, så da vi kom frem var vi så godt som tom for penger. Det var naturligvis heller ingen minibank midt inne i nasjonalparken. Det var en bitteliten turist-camp der, men der hadde vi ikke råd til å bo.


Familien som kjørte oss


Utsikten fra toppen



Utsikten


Gikk og gikk i nydelig landskap

Skyhøye canyons


Vi gikk og vi gikk, midt i villmarken, på leting etter et sted å sove.

Selve Canyonen var helt fantastisk vakker! Den så faktisk akkurat ut som Grand Canyon, bare mindre. Vi gikk langt, forbi turistcampen, og videre opp elven. Det var allerede blitt tidlig kveld, og vi hadde ingen sjans å dra derfra, og heller ingen sjans å betale for overnatting. Vi bestemte oss derfor for å sove ute. Vi gikk tur et godt stykke frem til vi fant en koselig liten plass vi kunne sove. Her la vi ut piknikk teppet til Camilla, og lagde vår egen lille camp for kvelden. Heldigvis var værgudene på vår side. Ingen regn hele natten.

Vi koste oss ihjel uten dekning, nakenbadet i elven, spiste snickers og brød, og la oss med alle klærne på under stjernehimmelen. Vi hadde også en flaske vin fra dagen før. Ingen vinåpner, men vi klarte å åpne den ved å sable den med en stein, haha. Hvem sier vi ikke er outdoorsy liksom?


Vår lille camp midt i ingenmannsland


Vår lille camp. Vi sov begge to på det pleddet der.


Brød og vin. Just like Jesus. Legg merke til den sablede tuten på vinen, haha.


Nydelig camping sted



Nakenbading



Håndkler til tørk

Omringet av en nydelig canyon, uten et eneste menneske i nærheten, og med den behagelige lyden fra elven, ble vi vugget i søvn. Vi våknet flere ganger i løpet av natten og så opp på stjernehimmelen, som var helt klar så langt unna alt lys. Midt på natten bråvåknet vi av det som føltes som en lyskaster. Begge satte seg opp og lurte på hva i all verden som skjedde. Det viste seg å være månen som hadde stått opp over fjelltoppene på andre siden av elven. Aldri har vi noen sinne sett en så intenst sterk måne. Å tilfeldigvis ende med å sove under åpen stjernehimmel midt i en nasjonalpark i Kazakhstan er sannsynligvis den sykeste og mest fantastiske naturopplevelsen jeg noen sinne har opplevd. Det var kaldt på natten, så vi lå tett sammen for å holde varmen. Er man på eventyr, så er man på eventyr.

Ikke så værst å våkne opp til dette.


Camilla sover fortsatt


Two happy campers, morgenen etterpå

Dagen etter fant vi ut at vi skulle gå en annen vei tilbake til utgangen av parken. Vi tok et kjapt morgenbad i elven, før vi gjorde oss klare til å gå. Vi hadde kun en 0,5 liter flaske med vann hver, som vi tok fra den rennende elven. Vi trodde ikke det var så langt. Vi begynte å gå på en vei som så ut som en sti. Den viste seg å bare være et gammelt elveleie. Vi måtte klatre opp flere av det som før i tiden sannsynligvis var fosser. Det var sikkert minst 40 varmegrader i skyggen (men ingen skygge), og vi bar begge på tunge sekker. Vi gikk midt i solsteiken i mange timer. Vi hadde kun spist noen restebiter med brød, og hadde ikke mer mat.


Kul type vi møtte på veien

Vi fant jo seriøst aldri frem, og jeg tror vi gikk oss ville et dusin ganger. Det var skyhøye canyons på alle kanter, og vi kom oss ikke over dem uansett hva vi prøvde på. Over en canyon, kom bare en ny. Var tom for solkrem også, så jeg måtte ta på meg en genser for å ikke brenne huden ihjel. Jeg begynte å få litt panikk for vann-situasjonen vår. Det var heldigvis to andre tyske gutter som gikk i samme område, så vi var ikke helt alene. De klatret opp på fjellsidene, og var utkikkspost for oss.

Jeg tror vi gikk i nesten 4 timer. Vi var helt på bristepunktet, uten mat og vann i solsteiken så lenge, og uten å vite om vi kom frem til riktig sted. Vi hadde jo nesten ikke spist dagen før heller, og jeg hadde vært syk.


Det ser ikke så høyt ut på bildet, men det var ganske tøfft å klatre opp her i solsteiken.


Camilla på vei opp for å sjekke om vi kommer oss ned på andre siden.


Ødemark så langt øye kan se

Plutselig så vi utkikkspunktet med turistene og utgangen. Det var en trapp opp til parkeringsplassen. Vi karret oss opp siste del. På toppen kolapset jeg totalt. Var så sinnsykt sliten. Hyperventilerte, fikk ikke puste, og var helt på gråten. Kan ikke huske jeg noen gang har vært så utslitt og tørst og tom for energi noe sinne.

Vi hadde jo nesten ingen penger, og det var jo heller ingen taxier i nærheten. Da Camilla sa vi måtte gå helt opp til bomstasjonen for å finne haik helt der oppe, trodde jeg at jeg skulle besvime bare av tanken. Vi hadde jo ikke noe annet valg. Beina gikk sakte men sikkert oppover enda et stykke. Håpet om at de hadde vann der oppe var seriøst det eneste som holdt oss gående.

Da vi endelig kom frem fikk vi vann fra en bøtte som sto der. Aldri har lunkent vann smakt så godt. Vi styrtet så mye vann at det gjorde vondt i magen.

Uten penger (og forsåvidt uten noen busser/taxier i mils omkrets) hadde vi ingen annen mulighet enn å haike. Det var flere som skulle haike der, men heldigvis kom de tyske guttene vi allerede hadde møtt på veien. Vi hoppet forran i køen og småløp bort til bilen deres for å vise de andre haikerne at vi kjente dem fra før.

De skulle en annen vei, så de satte oss av et stykke oppe i hovedveien. Midt i ødemarken i Kazakhstan er det ingen turistbusser, så vi hadde intet annet valg enn å haike enda en gang. Heldigvis stoppet en lastebil som skulle helt til Almaty ganske kjapt. Fyren snakket knapt et eneste ord engelsk, men insisterte allikevel å prate alle 3 timene. Begge to var jo helt utslitt, så vi måtte bytte på å følge med på praten til sjåføren. Folk som tenker det er gratis å haike, tar grundig feil. Det krever nemlig ekstremt mye sosial kapasitet. Å snakke med en russer via bodylanguage som ikke forstår noenting i 3 timer er veldig slitsomt. Noen sjåfører tar jo et hint, men han her var bare helt umulig. Men har man ingen penger, har man intet valg. 


Lastebilsjåføren. Camilla sover, så hun slipper å snakke med ham, haha.


Masse dyr i veiene


Siste etappe!! Snart fremme.

Da vi endelig kom frem til Alamty, hoppet vi ut av lastebilen så snart vi fikk sjans. Det var helt fantastisk å endelig komme frem til Almaty og unslippe verdens mest pratsomme lastebilsjåfør. Vi hadde ikke noe sted å bo, ettersom vi ikke hadde hatt internett i nasjonalparken. Så prosjekt nr 1 ble å finne en minibank og en restaurant med wifi. Fikk booket oss hostell, tok en Uber dit, og fikk endelig dusjet og kommet oss inni en helt ekte seng. Sovesalen med 10 andre mennesker virket plutselig som ren luksus.

Dagen etter var siste dag på turen. Vi brukte den på å gå rundt i Almaty, shoppe litt og unne oss en deilig ansiktsbehandling på en hudklinikk. Alt i alt en herlig siste dag.


Utsikten fra hostellet. Kan ikke klage.



Shoppingsenter


Sykt koselig hostell med denne flotte uteplassen på taket.


Utsikten var ikke så værst på natten heller.





Facials

Da var vi på vei hjem. Ikke så lett å forstå seg på denne tavlen på flyplassen.

Å backpacke i sentral-asia har virkelig vært helt fantastisk! Landskapet og naturen er helt sinnsykt vakkert. Jeg har fått opplevd så mye fint, og fått blitt kjent med så mange nydelige mennesker. Er helt rørt over gjestfriheten og naturopplevelsene jeg har fått oppleve de siste ukene her. Kan anbefale alle å våge seg ut på litt eventyr å komme hit! Billigere reisemål tror jeg neppe man finner. De siste 3 ukene på tur har jeg nemlig kun brukt 4000kr helt fra Kroatia til Kazakhstan.

Så var eventyret over for denne gang, men heldigvis blir det ikke så lenge til nestegang.

Dette var det siste blogginnlegget fra min forrige reise. Du kan lese mer på den gamle reisebloggen på www.eventyrreise.blogg.no