20. okt, 2018

GUATEMALA

Vi ble forlatt alene i jungelen i mørket
Dette blogginnlegget ble skrevet på reisebloggen i 2015, og er mitt mest leste blogginnlegg noensinne.

Vi hadde akkurat ankommet den lille byen, Flores, i Guatemala. Første dagen slappet vi bare helt av. Formen var ikke helt på topp, så jeg gikk å la meg rett etter middag i 20 tiden..

Dagen etter hadde vi booket en sunset tour til Tikal. Turen begynte allerede kl 12 på dagen, og skulle ta oss med inn til mayaruinene fra den eldgamle byen Tikal. Midt inne i jungelen, skulle vi få se solnedgangen fra toppen av en av ruinene. Vi hadde gledet oss, sett bildene av solnedgangen som andre backpackere hadde vist oss, og var klare for avgang!

Bussen kom og hentet oss og resten av gruppen på hostellet som planlagt. Vi kjørte ca 1,5 timer for å komme til inngangen til jungelen. Der var det et stort velkomstsenter, museum, en haug med suvenirshapper og en restaurant. Guiden som skulle ha oss, hadde også en annen gruppe med seg. Tilsammen var vi sikkert 20-25 personer. Guiden anbefalte oss å kjøpe med noe mat som takeaway fra restauranten, fordi vi skulle være i jungelen i mange timer. Jeg som fremdeles ikke var helt på topp, hadde ikke orket å spise så mye frokost, så jeg kjøpte med meg en sandwich med ost, i tilfelle jeg skulle bli sulten på turen. En mann spurte om vi ville kjøpe et kart over Tikal, men vi sa nei. Tenkte at vi er med en guide, og trenger ikke bruke penger på et kart.

Turen gikk helt fint, alt etter planen, helt frem til solnedgang! Guiden tok oss med gjennom jungelen i 4 timer, fra ruin til ruin. Alle var helt nydelige, og historiene var spennende! Men det regnet jevnt hele turen, og det tordnet og lynet hele tiden. Helt til slutt satt vi på toppen av en av de største mayaruinene og så solnedgangen. Ikke at det var noe sol i sikte, men utsikten var utrolig fin allikevel. Noen av de andre jentene i gruppen synes det var kaldt, og ville gå ned. Marlene ble med dem. Jeg ble sittende på toppen med resten av gruppen en liten stund til. Vi gikk rundt på toppen av ruinen og så jungel så langt øye kunne se på alle kanter. Utsikten var helt fantastisk!

Så klatret jeg også ned for å finne Marlene. Jeg så henne ikke, så jeg stakk en kjapp tur på toalettet, og kastet sandwichen jeg hadde kjøpt i søppelet. Den var bløt og ekkel nå. Da jeg kom ut igjen så jeg både Marlene og en annen gutt fra gruppen rusle rundt (Han heter Nadav og er fra Israel). Marlene hadde gått rundt hjørnet på ruinen og funnet et dør, som hun trodde ledet inn i ruinen! Det var ikke lov til å gå dit. Men Marlene ville vise oss, og vi hoppet kjapt over sperretauet, og ble med for å se. Vi så en åpning i ruinen som var tettet igjen med en stor tredør, så vi prøvde å klarte litt opp på den for å få et lite skimt av hva som var bak døren. Vi så tydelig en trappegang i stein. Utrolig spennende!

Så gikk vi tilbake til området hvor toalettene var, hvor vi antok de andre ventet på oss. Vi gledet oss til å fortelle dem hva vi hadde funnet! Men da vi kom rundt hjørnet var det ingen der. Ingen stemmer å høre, og ingen mennesker i sikte. Vi kan ikke ha vært borte mer enn 5-6 minutter, og det var kansje 50 meter unna der vi skulle møte de andre. Vi diskuterte litt hvilken vei vi trodde de andre hadde gått, og løp litt i den antatte retningen, mens vi ropte av full hals. Ingen svar. Ingen mennesker i sikte. Vi lo og spøkte med at det er slik skrekkfilmer typisk begynner. Stemningen var god, og vi lo masse. Tenkte at gruppen var like rundt hjørnet. Men det begynte å bli veldig mørkt. Solnedgangen hadde vi allerede sett, så det var ikke mange minuttene med dagslys igjen. Etter å ha lett etter de andre i den ene retningen i 15 min, begynte Nadav å bli litt stresset. Jeg foreslo vi kunne klarte opp på en ruin for å få litt utsikt, men vi ble kjapt enige om at det bare ville sløse dagslys. Vi bestemte oss for å gå tilbake til stedet vi hadde mistet de andre. Nadav begynte å få en smule panikk, og ville vi skulle prøve å løpe så fort vi kunne tilbake dit vi mistet gruppen. Han var redd vi skulle miste for mye dagslys. Vi løp i noen minutter, men det var glatt og det småregnet. Det var lett å falle.

Det ble mørkere og mørkere, men vi fant til slutt tilbake til stedet vi hadde mistet dem. Det var et kart der, men det viste bare ulike ruter, og ikke hvor vi var på kartet. Tenkte at vi burde kjøpt det kartet vi be tilbudt tidligere. Jeg gikk inn på toalettet igjen, og hentet sandwichen jeg kastet tildligere. Den var pakket godt inn i to lag med plast. Jeg tenkte det kunne være greit å ha mat i tilfelle vi ikke skulle finne veien ut. Vi diskuterte om vi bare skulle vente her, for å se om de kom tilbake til oss. Men ingen av oss kjente noen andre i gruppen, og var veldig usikre på om noen i det hele tatt ville tenke over at vi ikke var med. Marlene fortalte at noen av jentene som hadde vært kalde og gått ned tidligere hadde gått tilbake sammen med noen av vaktene. Vi måtte derfor anta at guiden trodde vi hadde gått med dem, og at ingen viste at vi var her alene. De kom nok ikke til å finne ut at vi var borte, før evt når de kom tilbake til bussen. Vi visste ikke hvor langt unna utgangen vi var, da vi hadde gått i sikksakk i over 4 timer hele dagen. Det var nå bitt hundre prosent mørkt. Vi ropte alt vi kunne, av full hals. Ingen svar fra noen. Jungelen hadde så mange andre lyder, at den svelget alle våre skrik. Marlene ville allikevel at vi skulle fortsette å snakke høyt og rope. Mest for å skremme bort potensielle ville dyr og slanger!

Vi begynte å gå tilbake i retningen vi orginalt kom fra. Tenkte at vi kunne prøve å huske veien tilbake ved hjelp av ruinene vi hadde sett på veien. Vi begynte å gå. Det var glatt og veldig mørkt. Mobilen min hadde vært i flymodus for å spare batteri hele dagen, så den hadde fremdeles 70%. Nadav sin mobil var nesten død, og Marlene sin hadde lite batteri. Vi brukte lykten på min iphone til å lyse forran oss. Vi gikk på rekke, arm i arm. Det føltes litt tryggere å gå så samlet når alt rundt oss var så mørkt. I tillegg var det mindre sjanse for å skli og falle, og vi var redde for å miste hverandre. Men mest av alt føltes det litt tryggere å gå så tett sammen. Jeg lyste forran oss, men det var for mørkt. Alle som har vært i jungelen før, vet at det er langt ifra stille. En million insekter og dyr lagde alle slags høylytte lyder.

Det blåste, lynte og tordnet kraftig. Heldigvis var ikke regnet altfor ekstremt. Vi fortsatte å gå. Prøvde å kjenne igjen ruinene og veiene, men det var umulig. Det var flere veiskilt, men ingen EXIT skilt. Jeg skrudde av flymodus. Tenkte at jeg kunne prøve å ringe mamma. Kanskje hun kunne funnet nr til hostellet, som igjen kunne ringt guiden og fortalt at vi fremdeles var i jungelen. Ingen dekning. Vi var nå virkelig helt alene i bekmørket i jungelen. Vi begynte å få litt panikk. Sa vi måtte holde sammen, og mulighens lete etter et trygt sted å sove. Marlene hadde en app på telefonen med offline kart. Hun har allerede lastet ned kartet for guatemala. Vi prøvde å se om vi fant oss på kartet. Det virket ikke. Ingen satelitt i nærheten. Vi snakket rolig, fortalte hverandre at vi måtte forholde oss rolig. Turte ikke se ned på bakken. Livredd for hva vi kan risikere å tråkke på. "Det hjelper ingenting å få panikk" sa vi til oss selv, gang på gang.

Vi fortsatte å gå. Kjente spindelvev treffe huden igjen og igjen i det vi gikk de smale jungelstiene. Alle som kjenner meg vet hvor redd jeg er for edderkopper. Og Tikal er kjent for alle sine taraneller. Men vi kunne ikke tenke på det nå. Måtte fokusere. Det var akkurat plass til at vi kunne gå tre i bredden.

Plutselig hoppet det noe forran oss på stien. Vi kunne kun se et par meter forran oss. Vi fikk et snev av panikk. Hylte høyt som tre småjenter, alle sammen. Flaks. Det var bare en svær frosk. Til vårt forsvar var den på størrelse med en basketball. Vi lo litt av hvor teite vi var som hylte så høyt av en frosk.

Plutselig brøt Marlene ut "Oh my god, I think the GPS on the map i working!" Vi zoomet inn, og fant pilen som viste hvor vi var på kartet. Satellitten hadde funnet oss. Vi var så lettet! Vi gikk i den ene retningen, og GPS pilen fulgte etter. Vi lokaliserte hvor inngangen til jungelen måtte være på kartet. Vi hadde gått i helt feil retning. Vi snudde og gikk motsatt vei. GPS pilen følgte etter! Takk gud! Vi var så lettet! Vi lette etter stiene på kartet, og sakte med sikkert begynte vi i riktig retning. Vi gikk tett, tre på rekke, arm i arm. Vi hadde vært alene i jungelen lenge nå. Vi så et nytt veiskilt. Ingen EXIT. Vi fortsette å gå lenge! Et nytt veikryss med skilt dukket opp. "SALIDA 470m" står det på det. Salida betyr Exit på spansk. Endelig! Veien åpnet seg, og ble større. Vi fortsatte å gå. Stemningen var plutselig mye bedre! Vi var så lettet, og lo over hvor dumt det var av oss å gå bort fra gruppen. Vi ble enige om å si at vi var på toalettet da vi forsvant, ettersom det var ulovlig å krysse sperretauet som brakte oss bort fra gruppen.

Plutselig så vi noen lys langt der borte! Det var definitivt lommelykter. Vi veivet med vår lykt, men så tenkte vi plutselig at vi ikke visste hvem det var som lyste mot oss. Det kunne jo være vakter med gevær. Vi diskuterte litt, skudde av våre lykter, og begynner å gå helt sille mot lyset. Flere lykter kom mot oss. Vi ropte av full hals, men hørte ingenting. Vi fortsatte å gå mot dem. Fortsatte å rope. Endelig hørte vi rop tilbake.

Vi var reddet.