The Solar Journey

3. jun, 2019

Alle, inkludert den Norske Regjeringens hjemmesider, sa “ikke dra til Nicaragua, det er farlig”. I fjor hadde de opptøyer, og var på grensen til borgerkrig. Fattige folk, som ønsket et bedre liv, demonstrerte mot myndighetene i håp om å bli hørt. I håp om et bedre liv. Demonstrasjonene ble til opptøyer, da myndighetene selvfølgelig ikke synes det var greit å demonstrere. Dette førte igjen til en meget ustabil politisk situasjon. Dette er nesten et år siden nå, og det er lenge siden opptøyene var hverdagskost. Jeg snakket med folk jeg møtte i Costa Rica som hadde vært der nylig. Ikke en eneste person sa det føltes utrygt. Jeg bestemte meg for å trosse advarslene og dra allikevel.

Og gjett om jeg er glad for at jeg gjorde det!

For å være på den sikre siden, tok jeg en buss, som ville ta meg hele veien fra Costa Rica, over grensen og helt til byen jeg ville dra til. Jeg booket meg inn på en 3-dagers yoga-retreat, for å være sikker på at jeg kom til et sted som var trygt å være. 

Jeg hadde tenkt å ta taxi til hostellet, for å være på den trygge siden. I det jeg gikk av bussen ombestemte jeg meg med en gang. Synet som møtte meg var helt fantastisk. En nydelig, rolig og fredelig by. Vakre kolonialske bygg og brosteinsgater. Nesten ikke et menneske i syne. Grenada var var over all forventning.


Gatene i Grenada

Jaja, ingen opptøyer her, tenkte jeg. Jeg bestemte meg for å spasere helt til hostellet i stedet. Gatene var så vakre. Blomstrende trær hang utover over fortauene. Hester med kjerrer kjørte rundt som taxier over brosteinsbelagte gater. Bygningene var så fargerike, så detaljerte, og generelt i godt bevart stand. Jeg var så overrasket. Det var ikke dette jeg hadde sett for meg da jeg leste regjeringens store, alvorlige advarsler. Snarere tvert imot. 

Det var lett å finne frem til hostellet, som lå like foran en nydelig liten park midt i sentrum av Grenada. Parken var full av liv, der de lokale satt og spiste og spilte musikk. Byen var omringet av vulkaner og fjell på alle kanter, og lå like ved mellom-amerikas største innsjø. 


Solnedgang i Granada, en av mange vulkaner i bakgrunnen


Utsikt over Granada i solnedgangen


Hestene klare for å ta med turister rundt i byen....

Jeg var nesten litt skuffet over at jeg hadde trodd på advarslene. Man kunne lett se at dette hadde vært en turistifisert by på et tidspunkt. Jeg kunne se for meg en by full av eventyrlystne mennesker med solhatter. Men slik var ikke byen nå. Gatene var folketomme, og på de store åpne plassene var det ikke en turist å se. Definitivt ingen opptøyer i sikte heller. De lokale fortalte meg at den siste opptøyene var for over 10 måneder siden. Allikevel hadde ikke turismen kommet tilbake. Nicaragua mistet all turismen sin i det opptøyene startet, da alle verdens land kansellerte sine besøk hit. Det var så trist å se. Et så fantastisk nydelig sted med så utrolig mye å by på, stå nesten tomt. De stakkars folkene fra Nicaragua som allerede var fattige, hadde nå mistet hele sitt levebrød. De som bare hadde stått opp for seg selv, i håpet om å få et bedre liv, bedre leve vilkår. De hadde nå enda mindre enn før.


Helt folketomme gater


Det var tydelig at denne gaten hadde vært den store turistgaten tidligere. Full av restauranter og butikker, mange som nå ikke var åpne. Andre som var desperate til å få oss inn på nettopp deres sted. 

De sa det eneste som skjedde nå, var ytterst skjeldne, rolige, små demonstrasjoner som var planlagt og lagt ut i avisene. Der sto det i så fall at de kom til å skje «på dette klokkeslettet i denne gaten». Ingen vold og ingen opptøyer. Det hadde på ingen måte vært noen trussel for turister. Og det hadde faktisk ikke vært verre enn å holde seg unna den ene gaten den ene timen de gikk i tog. 

Jeg kan ikke annet enn å føle meg trist på Nicaraguas vegne. Stakkars land, som bare prøvde å få levestandarden sin litt bedre. De endte opp med å miste det siste, lille de hadde. Jeg kan iallefall gå god for at Nicaragua er helt trygt å reise til! På ingen måte mindre trygt enn andre sentral-amerikanske land. Som alltid, er det steder i hovedstedene man bør unngå, men slik er det nesten overalt i denne delen av verden. 

Dagen etter kom taxien fra Yoga-retreaten og hentet meg på hostellet. Apoyo Lodge, som det het, lå bare 40 minutter utenfor Grenada, like ved den nydelige innsjøen «Laguna de Apoyo». Vi kjørte langt inn på en kjerrevei, det var så vidt taxien kom seg frem enkelte steder. Så øde var det.


Yogaplassen - For et paradis


Laguna de Apoyo

Jeg ble godt mottatt, og gikk rundt for å se meg om. Det var fantastisk nydelig her. Lodgen lå helt for seg selv midt i jungelen, omringet av det som en gang var et gigantisk vulkan. Nå var deten innsjø i et krater med helt klart og mørkeblått vann. Første dagen gikk med til å bli kjent med folk, spise fantastisk vegansk mat, og lese bok i de ulike hengekøyene som var spredt rundt på eiendommen.

- Her var det helt sjelero. 

Hver dag her ble startet med soloppgang, morgenyoga og en nydelig frokost. Vi lå på yoga-plattingen hver morgen. Hørte lyden fra bølgene som skylte opp på stranden, fuglene som kvitret, og apene som brølte i det fjerne. Det var fred og det var ro og en helt unikt god energi. På dette stedet føltes det som om alle verdens problemer var langt borte. En herlig harmoni mellom menneskene og naturen. Et helt spesielt paradis. 

 
Her lå jeg og drakk smoothie og leste bok


Badet litt, med hunden som alltid skulle være med


Morgen-yoga!


Nyter utsikten utover Laguna de Apoyo!


Utsikten fra fellesområdet


Vegansk burger med tilbehør. Alt vi fikk var hjemmelaget.

Menneskene jeg møtte der er noen av de beste jeg noen gang har møtt. Vi var ikke så mange (ref Ncaraguas situasjon), og ettersom vi tilbragte 24 timer i døgnet sammen, skapte vi bånd jeg aldri har opplevd å skape med folk jeg har møtt på reise før. Da jeg egentlig skulle dra den tredje dagen, nektet de å la meg gå, og jeg nektet også å dra. Alt jeg ville var å bli. Jeg flyttet inn på rommet til min venninne, Georgia, og endte opp med å bli der i hele 9 dager.. Helt til alle de andre også skulle dra. Jeg klarte rett og slett ikke få meg til å forlate dette stedet og disse eksepsjonelt herlige menneskene. 


Gjengen

Meg og Georgia som øver på litt acro-yoga


Vi ble ganske god etterhvert


Dinnertime


Her våknet jeg opp hver morgen, til denne utsikten over jungelen og innsjøen

For en fantastisk opplevelse, og for et fantastisk sted. Vi våknet til fuglesang og utsikt over innsjøen med palmer som suste foran inngangen vår. Vi brukte tiden til å gå turer i fjellet, så apekatter, bade i innsjøen, tenne bål og se på stjernehimmelen. Vi så soloppgangen, gjorde yoga, fikk massage, og spise tre-retters hjemmelaget vegansk mat tre ganger om dagen. Livet var perfekt og jeg skulle ønske jeg kunne blitt der for alltid. 


Soloppgangen kl 5 om morgenen. Noen av dagene sto vi opp for å se den før yogatimen.


Vi hadde bål på stranden om kvelden hvor vi satt rundt og pratet. Over oss var stjernehimmelen helt klar. Der satt vi og filosoferte over hvor vakkert livet er, og hvor fine minner vi fikk lage sammen.


Deilig å flyte rundt i baderingen på lagunen, for å kjøle oss ned i varmen. 


Meg, Andrew og Georgia klare for fjelltur


Meg og Georgia nyter utsikten på halvveien


Utsikten fra toppen


Den ene dagen dro vi opp på en MEGET aktiv vulkan. Her kunne vi se ekte lava renne bare meter under oss. 


Gjengen på vulkanen


Fine gjengen <3 Haha, taxi sjåføren vår ble med på bildet helt til høyre..


Nok en fjelltur


Utsikten over lagunen fra toppen

 

 


Meg og Georgia dro på båttur på den store innsjøen ved Grenada den ene dagen


På båten fikk vi besøk av denne karen

Det var så trist å dra derfra, men heldigvis skulle jeg til New York, hvor tre av de jeg var blitt kjent med bodde. Da jeg kom til New York slapp jeg derfor å bo på hostell. Både meg og venninnen min, Mia fra Norge, fikk flytte inn hos mine nye venner. De viste oss byen på ekte New Yorker-vis og jeg kunne ikke hatt en bedre reise. 


Gjengen fra Nicaragua reunited i New York!

Venninnen min hjemmefra, Mia, kom å møtte meg i New York. Her koser vi oss i Central Park i solen. 


Jeg har mye familie (tre-fir-menninger) i USA, så jeg og Mia dro på besøk til dem på Staten Island!


De amerikanske damene, som inviterte oss på full middag og masse dessert! For en herlig gjeng!


Georgia, Andrew og Fransisco tok oss med på ulike food-tours rundt om i New York de ulike dagene. Gjett om vi koste oss!

 


De viste oss alle de "hemmelige" perlene av spisestedene på Manhattan og i Brooklyn!


Meg, Andrew, Fransisco og Mia på food tour i Brooklyn!


Haha, vi fikk alle matchene tattoos! Alle har "Explore" merket, som også ser ut som en del av logoen til Apoyo Lodge hvor vi møttes. Friends for life!


Empire State Building, utsikten utover Manhattan


Avskjedsfest hjemme hos Georgia siste kvelden! Det var helt forferdelig å reise fra denne gjengen som jeg har blitt så utrolig glad i! 


Jeg planlegger allerede å treffe dem igjen, forhåpentligvis veldig snart. På grunn av dem, fikk både Nicaragua og New York en helt spesiell plass i hjertet mitt. 

- Christina

12. mai, 2019

Backpacking i Costa Rica og Panama

Henger visst litt etter med reisebloggingen denne gangen, siden jeg må prioritere solbloggen. Skal allikevel innrømme at jeg har hatt det så gøy og så travelt at jeg rett og slett ikke har tatt meg tid til det. Hvem skulle tro det var så travelt å ha «ferie» et år?

Meen, bedre sent enn aldri. Nå sitter jeg i Tyskland, over en måned etter. Her pøsregner det, men det er heldigvis perfekt sitte-inne-på-koselig-cafe-og-blogge-vær! I motsetning til Mellom- Amerikas solfylte og vakre strender. Der frister det lite å sitte inne å blogge. 

Turen min til Mellom-Amerika startet i Costa Rica, hvor jeg tilbragte den første tiden på et solenergi-opplæringssenter. Der lærte jeg å installere ulike typer solenergi. Det var fantastisk spennende og lærerikt! Egentlig hadde jeg håpet at jeg skulle få til å besøke noen sol-prosjekter mens jeg reiste rundt der etterpå, men det fikk jeg altså ikke til (det er faktisk ikke så mye solenergi der enda). Så da var jeg «stuck» i paradis i 5 uker før neste flybillett var booket. Ånei, så fælt, haha. Så da ble det backpacking istedet! 


På solkurset! Dette bildet ble tatt på kvinnedagen! Følte jeg brukte den bra, som eneste kvinne på installatørkurs.


Kurs fullført! Jeg kan nå installere solcellepanel på 3 ulike tak/system. 


Eneste kvinne, men gjett om det her var gøy! Her med mine klassekompiser og lærere!

Dagen etter at sol-kurset var ferdig, ble jeg med to av mine med-studenter til en strand-by som het Manuel Antonio. Her dro vi i en nasjonalpark og slappet av, før jeg satte kursen nordover til neste by. 


Kompis fra Manuel Antonio National Park


Den gjengen her.. Ikke la deg lure av et søtt utseende, for de her er litt av noen tyver! De listet seg bort og stakk av med sekken til en dame som sov på stranden, som deretter måtte sloss i drakamp for å få sekken sin tilbake. Haha!! Jeg tror de der stripete fengselsuniformene og maskene på tegneserietyver er inspirert av den gjengen her. Makan til smarte små tyver, haha!

Så dro jeg videre til neste by; Jaco, en solfylt turistby på stillehavssiden. Her var det helt nydelig. Jeg tilbragte flere dager til å surfe, bade og drikke sangria. Det var lett å bli kjent med folk, da hotellet var fullt av dem. Merkelig hvordan man kan reise alene uten å faktisk være alene et eneste sekund. 


Surfing i solnedgangen i Jaco. Digg å sitte på brettet og vente på neste bølge. 


Solnedgangene på denne siden av Costa Rica var helt fantastiske. Perfekt bakgrunn for slike turnebilder..hehe


Og slik var livet i Jaco, surfing, boogieboarding, solnedganger og sangria!

Så gikk turen videre til Santa Theresa. Jeg tok båt dit, og på veien stoppet båten i en liten by som het Montezuma. Jeg hadde tenkt å droppe den, da jeg hadde hørt så mye bra om Santa Theresa istedet. Men altså, da båten stoppet der, ble jeg forelsket med første øyekast. Montezuma var heeeeelt nydelig, så etter bare to netter i Santa Theresa dro jeg tilbake til Montezuma. Jeg traff en jente fra England på veien, og vi reiste sammen i litt over en uke. 

Montezuma toppet rett og slett listen over alle steder jeg har likt meg best. En bitteliten by, med kun en liten gate. Omringet av jungel, fjell og fossefall på den ene siden. På andre siden kilometer lange, tomme strender. Det var nesten ingen turister her, bare litt backpackere og et par andre folk her og der. Vi fikk hele strendene for oss selv. Vi badet i fossefall og spiste god mat. Hadde piknik på stranden på kvelden, hvor vi drakk vin fra supermarkedet, i vinglass vi hadde stjålet med oss fra hotellet. Vi pratet og så på folk som hadde tent bål like ved. Stjernehimmelen var så klar. Dette var paradis. Virkelig et fantastisk sted. 


Meg og min venninne, Becks som bader i fossefall i Montezuma. 


Åh, som jeg elsker å bade i fossefall!

Den ene dagen dro vi på båttur til en øy som heter La Tortuga Island. På veien dit stoppet vi på en annen strand, hvor vi fikk bade, og kose med hunder! 


Sjekk ut den her nydelige stranden! Havet var helt krystallklart!

Fikk også en ny venn på denne stranden. (Og for de som måtte bekymre seg; Ja, jeg er vaksinert mot Rabies)


La Tortuga Island!


Her fikk vi snorkle i flere timer!

Så en sykt søt blow-fish. 


Meg og Becks på stranden

Siste dagen i Montezuma flyttet vi til et hostell, hvor vi hadde en helt syk havutsikt, strender på begge sider, hengekøyer og naturlige badebasseng hvor sjøvann hadde fylt opp små kratere på stranden. Der var vannet godt og varmt, veldig salt, og med en upåklagelig utsikt. 

Så dersom noen tenker seg til Costa Rica noen gang; Montezuma er stedet å dra!

f
Naturlige basseng like ved hostellet! Et helt ekte "infinity-pool" rett og slett.

Etter Montezuma, dro jeg og venninnen min til Drake Bay, helt sør i Costa Rica (i motsatt retning av hvor vi egentlig var). Det var litt av en prosess. Vi tok båt, en shuttlebus, en vanlig buss, og nok en båt. Der bodde vi i en jungelhytte, omringet av vill natur og ville dyr. Ulempen der, var at det var sikker 45 grader, 99% luftfuktighet, og en hel haug av insekter. Til tross for hvor fint det var, holdt jeg ikke ut lenge.


På båten, gjennom mangrove-skogene, for å komme oss til Drake Bay. 


Drake Bay!


De hadde en sykt søt valp på restauranten, så både meg og Becks endte med å sitte på gulvet og kose med den istedet for å spise som vanlige folk...

Et par dager senere bestemte jeg meg for å dra til Panama. Jeg skulle til Bocas del Toros, noen øyer på den karibiske siden. Jeg var altså ganske langt unna, men tenkte jeg kunne gjøre et forsøk på å komme meg dit på bare en dag. Det ble litt av et prosjekt! Jeg startet kl 06 om morgenen...


Jeg skulle altså fra tuppen av den Gule, til tuppen av dem blå. Men endte, på tuppen av den orange..


Først måtte jeg ta båten fra Drake Bay til nærmeste by. 


Så fulgte både taxi og flere lokalbusser. Å få sitteplass på lokalbusser er ikke nødvendigvis lett. Måtte sitte på gulvet mesteparten av tiden:)

Jeg måtte ta båt, taxi, buss, enda en buss og krysse den værste grensen jeg noen gang har vært på for å komme til Panama. De holdt meg der i over 2 timer, og presset folk så hardt at hun ene som sto foran meg i køen begynte å gråte. For noen grusomme folk. 

Meen til slutt kom jeg meg gjennom grensen, og satte meg på neste buss. Etter den var det enda en buss, og nå hadde jeg reist i 14 timer, før jeg kom frem til den karibiske siden av Panama. Siste båten til øyene var gått for flere timer siden, det var blitt sent, og jeg ankom en mørk og trist liten by i pøsregn, helt alene.

Heldigvis hadde jeg fått venner på bussen som passet på meg. Han ene var politimann, så han sørget for at jeg fikk skyss av en politibil som kjørte meg til et hotell. De sørget for at jeg kom meg trygt inn. Så det er et tips til folk som reiser alene; bli kjent med de lokale, slik at de føler de har et ansvar for deg. Har ikke tall på hvor mange ganger lokale folk har tatt meg inn i varmen og passet på meg. Folk flest er snille og medmenneskelige på alle verdens kanter. Etter så mange reiser føler jeg også at jeg har utviklet «en god vibe» på hvem man kan stole på og ikke. Og så var det litt kult å bli kjørt av en politibil i Panama, hehe. 

Dagen etter tok jeg båten til øyene, Bocas Del Toros!

 
Endelig på ferjen!

Det var et fantastisk sted, med herlige folk, turkist hav og masse god mat. Et typisk feriested, men ettersom det var utenfor turistsesong, var det akkurat passe mengde folk der. Blå himmel, sjø på alle kanter, sangria og dans. Åh, som jeg koste meg på Bocas. Anbefales på det sterkeste til de som vil dra til et litt mer eksotisk «syden».


På hosellet på Bocas Del Toros, for et nydelig sted!


Nøyt livet til det fulleste. 


Gjengen jeg hang med


Mat og smoothie med utsikten.

Så gikk veien videre tilbake til Costa Rica. Jeg dro sammen med en venninne jeg fikk på Bocas, siden vi skulle tilbake samme dag. Jeg tenkte det var fint å komme seg over grensen sammen med noen, i tilfelle den var like fæl som den forrige. Men å komme tilbake til Costa Rica var lett som en plett. De stilte et spørsmål, før de stemplet passet og sa velkommen tilbake. Gjett om jeg var lettet. 


Kjørte lokalbussen i heeelt feil retning på vei til grensen, og endte opp her, midt i ingenmannsland, mens vi ventet på neste buss tilbake..

Jeg tenkte å sjekke ut den karibiske siden av Costa Rica, men det pøsregnet, og værmeldingen sa det ikke kom til å slutte i nærmeste fremtid. Jeg ville naturligvis ikke bruke tiden min på å sitte inne å se på regnet, så jeg bestemte meg for å dra videre allerede dagen etter. 

Jeg utforsket istedet hovedstaden San Jose (som ligger midt i landet) et par dager, før jeg bestemte meg for å dra til Nicaragua. San Jose var en fin by, og jeg likte meg veldig godt der!


Dro på walking Tour for å få sett litt mer av byen!


Utforsket vakre kirker


Så de fine parkene. Dette er en ingefærblomst! Det er altså roten til denne blomsten som er ingefær! Er ikke det litt kult? 


Byen var full av vakker streetart!

Så gikk turen videre til Nicaragua! Men Nicaragua var så fantastisk at det fortjener en helt egen blogpost, så det får bli neste. 

Stay tuned!

- Christina

3. apr, 2019

Dubai & Paris

Etter i underkant av en måned i Afrika, hoppende fra sol-prosjekt til sol-prosjekt, var det deilig å endelig kunne slappe litt av. Jeg har elsket hvert sekund i Afrika, og jeg har lært så sinnsykt mye jeg aldri kunne lært fra skolebenken. Tenk at det går an å være så heldig. Jeg får spesialisere meg inn i et fagfelt som bare blir mer og mer spennende til mer jeg lærer. Jeg får bygge faglige nettverk verden over. Jeg har får lære direkte fra kilden. Jeg får stille alle spørsmålene direkte til de som lager prosjektene, sett de ulike teknologiene i virkeligheten, ta på materialene, studere detaljene, de elektriske komponentene, og får forklart alt fra folk som er eksperter i sitt felt. Ingen utdanning kan bli bedre enn dette, og jeg har bare så vidt begynt. Alt dette samtidig som jeg får utforske verden. Jeg er så lykkelig, fornøyd og takknemlig at jeg må klype meg i armen flere ganger daglig. Tenk at jeg skal få gjøre dette et helt år. 

 

På vei fra Afrika, måtte jeg uansett mellomlande et sted, og valget falt på Dubai. Jeg hadde en kort mellomlanding der på veien til Uganda også, men fikk ikke sett så mye. Jeg bestemte meg derfor for å bli noen ekstra dager, så jeg fikk utforsket litt mer av byen. Forventningene var ikke høye, og jeg var usikker på om jeg kom til å like byen. De bryter jo menneskerettighetene og alt er overfladisk, er det jeg har hørt i media. Alt er falskt. Falske strender, falske øyer, falske parker, falsk natur. Alt er menneskeskapt. Norges strake motsetning. 


Burj Al Arab

Allikevel kunne jeg ikke la være å bli imponert. Allerede i taxituren fra flyplassen kjørte vi forbi flere områder. Vi må ha kjørt forbi flere tusen gigantiske skyskrapere. Jeg tilbragte dagen på sightseeing alene. Jeg tok lokalbussen, og dro inn til sentrum. Gikk på verdens største kjøpesenter. Ja, altså VERDENS største. De hadde et svært akvarium midt i senteret, og alle typer butikker man kan tenke seg. Hele greien var svært imponerende.

Utenfor kjøpesenteret var det stappfullt med folk. Jeg gikk ut, og så det største bygget jeg har sett noen sinne. Kanskje fordi det faktisk var verdens høyeste bygning. Burj Khalifa som det heter, fikk alle de andre skyskraperne til å se ut som maur. Det var et stort fonteneshow, med musikk og lys som danset over hele bygget. Musikken var av typen som fikk deg til å føle at du var en del av noe større. En oppløftende, mektig tone fylte hele kroppen og hele området. Det var først i det øyeblikket jeg virkelig tenkte at jeg likte meg her. Hele byen er så mektig, gullforgylt, overdreven og stor. Jeg vet alle mine venninner hadde elsket å være der. 


Meg foran Burj Khalifa - Verdens høyeste bygning på 828 meter. 


Burj Khalifa til høyre, med fonteneshow under

Dagen etter dro jeg på stranden og på mer sightseeing med en gjeng fra hostellet. Til og med hostellene var lukseriøse. Det lå i et område litt utenfor «sentrum» og var nesten litt som en helt egen by med sine egne skyskrapere der. Noen av dem så ut som kopier av andre kjente bygg som feks Empire State Building i New York. Og det var gjerne flere like på rekke og rad. Det var som om de ikke hadde giddet å designe arkitekturen selv, og bare kopiert noe som allerede finnes. 

 
Meg og jentene fra hostellet

Så bar turen videre til Paris, hvor jeg skulle møte mamma. Flyet hennes var forsinket, så etter forslag fra min frankofile mor, dro jeg for å utforske byen på egenhånd. Solen skinte, folk satt på uteservering, og jeg fikk en så utrolig god vårfølelse. Jeg tro opp til Montmartre og så på utsikten, og spiste løksuppe på den spesifikke restauranten mamma hadde forslått. Hun hadde vært der flere ganger før. 


Meg foran Montmartre


Paris´s beste løksuppe i følge min mor

Endelig kom hun frem, klokken var blitt nærmere 21, men heldigvis var det en Michelin anbefalt restaurant ikke mer enn 20 meter fra inngangen til hotellet. Så da fikk vi oss en helt nydelig tre retters middag. Det var så fint å se mamma igjen, og endelig få litt alenetid med henne. Når vi er hjemme er jo også hele resten av familien der, men nå fikk vi vært sammen bare oss to, og det var så utrolig herlig. Vi dro på sightseeing med mamma som guide, spiste god mat, hadde champagne-pauser, spiste makroner og bare nøyt denne nydelige byen. Paris er virkelig et helt fantastisk sted. 


Meg og mamma på sightseeing


Mor og datter på tur


Eiffeltårnet

Det var trist å si hadet, for det var flere måneder til neste gang vi skulle sees. Det er det eneste negative med å reise så mye og så lenge som jeg gjør nå; savnet etter familie og venner. Jeg er sjeldent alene, selv om jeg reiser alene. Jeg treffer folk overalt, og har nesten alltid noen å henge med, men det er ikke det samme som å være med de som virkelig kjenner meg. Meeen jeg er vandt med det, og jeg trives heldigvis veldig godt i mitt eget selskap. 

Neste stopp: Costa Rica

Stay Tuned! 

- Christina

3. apr, 2019

Dette er en repost fra Glava Energy Center sin blogg fra 20.03.19

Zambia Solar Tour

Solar-wise, my trip to Zambia was better than I could ever have imagined. I didn´t get to see a lot of the country outside of the capital, but that was ok because our program was packed full of exciting solar power projects. Bjørn from Glava Energy Center had set me up with a solar power guide for my entire stay, Abyia Simwinga. Abiya is a Zambian engineer with a solar engineering degree from Sweden. He had taken leave from his job at the Zambian Utility, ZESCO, to make sure I would have the best opportunity to learn as much as possible during my stay. 

His friend, Daniel, picked me up from the airport and took me to my hostel. The next day I was picked up by both Abiya and Daniel, and they took me to meet some businessmen at a company called Wind Sun Energy. They were in the process of commissioning a large solar installation on the roof of a medical research center and wanted to show me their project. 

One of the roofs of the Medical Research Center
Wind Sun Energy Zambia

This was actually my first commercial roof project, just like this whole trip has been full of firsts. I love learning this way. Not from a classroom, but by being able to see all the technology in real life, and to ask all my questions directly to the competent people who actually make the projects. 

Showing of the roofsMe checking out the intverter and battery room. This project was not grid connected, as the point was to make sure the research facility always had access to power, even when the grid goes down.

Afterwards, Abiya and Daniel took me to a local lunch place with a buffet where they made me try literally everything on the menu. 

You probably can’t tell them apart, but there was like 5 or 6 different ”greens” I had to try, haha. 

After lunch we went to visit a massive solar park which was still in the building process, called Ngonye PV Plant(By Enel). The park is going to be 34MW, hopefully producing 70GWh per year, which will help reduce CO2 emissions with about 45 000 tonnes per year. (For reference the one in Rwanda was 8,5MW and I thought that was big at the time.) This park was so massive. There were racks of solar arrays as far as my eyes could see. By visiting a construction site, I got to see all the parts and pieces of the plant as well as the construction plans. This was obviously also new to me, and such a good experience. The most interesting thing to me was having explained how the original designs and plans changed during the building process. And how they had to be re-done because the theory and tests apparently didn’t always apply to the real-life conditions. 

Ngonye PV plant. We were not allowed to take pictures outside, so we got one inside instead. Me, Abiya and Daniel ready for our tour of the plant. 

After a long day, Abiya and Daniel went back to my hostel so that I could present the way me and my company, Entro, work with energy efficiency. I was so much fun to be able to inspire and to help bring our energy efficiency knowledge to another country. I am learning so much from Zambia, so it was nice to be able to give some knowledge back to this country too. 

The next day we went to another construction site in the same area, the Bangweulu Solar PV Project. This park was 54MW, so even larger than the one from yesterday. The power plants are literally placed next door to each other, but the technologies could not have been more different. This park was a thin film park with static panels, while Ngonye used silicon crystalline with tracker-technology. All the electrical equipment was also completely different, which made this even more exiting for me to see. We got a great tour of the site and it was so interesting to see the differences between the two parks. 

Bangweulu Solar PV ProjectOn this park we were welcomed to take photos. You can see the thin film panels, and the ZEZCO  power station in the background, which both parks will be connected to. The Ngonye PV plant is literally on the other side of that power station.Am I the only one who thinks solar power looks beautiful?

I really enjoyed seeing two parks, so different, right next to each other. I would have thought the conditions would be almost the same, and therefore also the choice of technology. When I asked the reason why they chose thin film, the answer was: money. It was cheaper and they got a good price. 

Me looking into my future

On my last day we went back to the first project to talk some more to Wind Sun Energy. Also they, wanted to see my energy efficiency presentation to get some inspiration. Wind Sun Energy was working on the commissioning of the research center project and Abiya and Daniel jumped in to help. They really, really love commissioning and engineering, so doing some work for free was just fun for them, haha. So while they were busy doing that, I could hold my presentation. 

Ready to present how we do energy efficiency in corporate buildings. 

Dinnertime and goodbyes were coming up, so as a thanks for being my guide, I decided to make a traditional Norwegian meal before I left. I was not easy to get a hold of salmon or fish in Zambia, so I decided on tacos. If we are being honest, what is really more Norwegian than the classical friday tacos? 

Tacos in the makingTraditional Norwegian Friday Tacos, haha

So that was the end of my trip to Zambia. I really wish I could see more of the country, but I´m sure I will be back at some point. Thank you so much Abiya for taking your time to teach me and guide me through all these solar projects. The experience has been priceless! 

Christina

3. apr, 2019

Dette er en repost fra Glava Energy Center sin blogg fra 11.03.19

ASYV Solar Park and Youth Village in Rwanda

View from the Genocide Memorial Museum. It´s not just a museum for tourists, the locals also use it as a memorial ”graveyard” to be closer to their family members who died in the genocide

I went to the Genocide Memorial Museum, and literally cried the entire time. Listening to their stories was completely heartbreaking. However, Rwanda really surprised me. There was no doubt that this was a country working hard for change. Rwanda wasn´t like any other African country I’ve ever visited before. Actually, I don’t think I´ve ever seen a country so clean in my life. They have local cleaning days, and littering is completely illegal, which was really interesting as I just came from Uganda where there is trash everywhere. 

The genocide museum

It was also clear that this was a military-run country. In every pedestrian crossover there was one or two traffic police officers with big guns, standing there, making sure everybody followed the rules and crossed the road safely. We tried to get 5 people into a taxi with four seats (which is completely normal in other African countries), but the taxi driver would not drive with one to many. They all follow the rules in this country. 

I spent my time in Rwanda relaxing and getting to know the people at my hostel and the city of Kigali. After Uganda and the 10 hour long bus drive, I really needed some time off. We went to the local market and walked around. Everywhere felt safe to walk, even at night. 

Looking around the colourful market

I also got to visit my friend Paradis, who I first met in Uganda, but lives in Kigali. We went out for food and drinks, and had such a great time. 

Me and Paradis went to Pili Pili, a beautiful restaurant and bar with an amazing view.

The reason I came to Rwanda, was because I wanted to see one of Scatec Solars´s solar parks. I really wanted to see this one because it was connected to a Youth Village for genocide victims called ASYV (Agahozo Shalom Youth Village). 

On one of my last days, I brought two friends from my hostel to see the solar park. I was happy to have some company. We took the local bus for about an hour, followed by a 15 minute ride on motorbike taxies. Mine had a flat tire (not a surprise on these crazy dirt roads), so I had to hitch a ride with one of my friends. And so again, we were 3 people driving on a motorbike on dirt roads, (just like I did the entire time in Uganda.)

The driver, me and my friend Arvand on one motorbike. I had to give my helmet back to the driver with the flat tire..

We used several hours wandering around the park, getting everything explained by Scatec Solar´s Employee, Twaha. This was my first real solar park visit, and it was absolutely amazing to see the technology in action. The park was 8,4 MW which covers about 5-8% of Rwanda´s energy. The park consists of 28360 solar modules, all with trackers, so that they move towards the sun. The land belongs so ASYV, which benefits in the form of a certain percentage of free energy. The park was also named after the woman who started ASYV, Anne Heyman. 

Anne Heyman Solar FieldWe visited the park at noon, so the panels tracker made sure they were completely flat to absorb as much sun as possible.Me and my friends exploring the solar parkTwaha showing me the inside of the central inverterMy favourite viewThe solar park also doubled as a small pineapple farmYou can see the solar panels in the backgroundMe and Twaha, the Scatec Solar site engineer who showed us around. 

Afterwards, we went to the Youth Village to get a tour. ASYV holds about 500 teenagers, who was somehow affected by the genocide. Their main aim is to “heal the heart” of the teenagers which then again will “heal the world” (or their nation Rwanda). Every year they reach out to the different parts of Rwanda, and ask for the 10 most vulnerable teenagers they have. They then pick the 3-4 of the absolutely worst neglected teens to join their youth village. There they are divided into families, with a nice house and a “mama” (usually a woman who lost her own children in the genocide, so it helps to heal her too). So they basically give them a family, school, lots of activities and a home for 4 years, to heal their hearts. They also have holidays where they can visit their hometowns. It´s all very interesting how they have found a system which seems to be working, to help these kids, and therefore also, the future of Rwanda. 

The family homes. About 20 girls or 25 boys live with one ”Mama” in each of these houses. The dining room. We started our tour by eating lunch (they eat beans and rice every day) with the over 500 students and the staff. (But I was not allowed to take a photo while they were there, which is why it looks so empty)Can you imagine having to cook for 500-600 people for every meal, every day? This is the size of the pots they use. Most of the food they grow on their own land. 

Visiting this solar park and this youth village gave me hope that Rwanda will be ok in the end. It’s a country on it´s way to recovery, still trying to heal from the loss of their 2 million family members. It´s so inspiring to see them all focusing on looking forward, instead of looking back for revenge. To be honest, I have never felt more safe in an African country ever before. 

Big thanks to Twaha and Scatec Solar for taking the time to show me around!

Stay tuned!
– Christina