3. apr, 2019

Reiseblogg - Dubai & Paris

Dubai & Paris

Etter i underkant av en måned i Afrika, hoppende fra sol-prosjekt til sol-prosjekt, var det deilig å endelig kunne slappe litt av. Jeg har elsket hvert sekund i Afrika, og jeg har lært så sinnsykt mye jeg aldri kunne lært fra skolebenken. Tenk at det går an å være så heldig. Jeg får spesialisere meg inn i et fagfelt som bare blir mer og mer spennende til mer jeg lærer. Jeg får bygge faglige nettverk verden over. Jeg har får lære direkte fra kilden. Jeg får stille alle spørsmålene direkte til de som lager prosjektene, sett de ulike teknologiene i virkeligheten, ta på materialene, studere detaljene, de elektriske komponentene, og får forklart alt fra folk som er eksperter i sitt felt. Ingen utdanning kan bli bedre enn dette, og jeg har bare så vidt begynt. Alt dette samtidig som jeg får utforske verden. Jeg er så lykkelig, fornøyd og takknemlig at jeg må klype meg i armen flere ganger daglig. Tenk at jeg skal få gjøre dette et helt år. 

 

På vei fra Afrika, måtte jeg uansett mellomlande et sted, og valget falt på Dubai. Jeg hadde en kort mellomlanding der på veien til Uganda også, men fikk ikke sett så mye. Jeg bestemte meg derfor for å bli noen ekstra dager, så jeg fikk utforsket litt mer av byen. Forventningene var ikke høye, og jeg var usikker på om jeg kom til å like byen. De bryter jo menneskerettighetene og alt er overfladisk, er det jeg har hørt i media. Alt er falskt. Falske strender, falske øyer, falske parker, falsk natur. Alt er menneskeskapt. Norges strake motsetning. 


Burj Al Arab

Allikevel kunne jeg ikke la være å bli imponert. Allerede i taxituren fra flyplassen kjørte vi forbi flere områder. Vi må ha kjørt forbi flere tusen gigantiske skyskrapere. Jeg tilbragte dagen på sightseeing alene. Jeg tok lokalbussen, og dro inn til sentrum. Gikk på verdens største kjøpesenter. Ja, altså VERDENS største. De hadde et svært akvarium midt i senteret, og alle typer butikker man kan tenke seg. Hele greien var svært imponerende.

Utenfor kjøpesenteret var det stappfullt med folk. Jeg gikk ut, og så det største bygget jeg har sett noen sinne. Kanskje fordi det faktisk var verdens høyeste bygning. Burj Khalifa som det heter, fikk alle de andre skyskraperne til å se ut som maur. Det var et stort fonteneshow, med musikk og lys som danset over hele bygget. Musikken var av typen som fikk deg til å føle at du var en del av noe større. En oppløftende, mektig tone fylte hele kroppen og hele området. Det var først i det øyeblikket jeg virkelig tenkte at jeg likte meg her. Hele byen er så mektig, gullforgylt, overdreven og stor. Jeg vet alle mine venninner hadde elsket å være der. 


Meg foran Burj Khalifa - Verdens høyeste bygning på 828 meter. 


Burj Khalifa til høyre, med fonteneshow under

Dagen etter dro jeg på stranden og på mer sightseeing med en gjeng fra hostellet. Til og med hostellene var lukseriøse. Det lå i et område litt utenfor «sentrum» og var nesten litt som en helt egen by med sine egne skyskrapere der. Noen av dem så ut som kopier av andre kjente bygg som feks Empire State Building i New York. Og det var gjerne flere like på rekke og rad. Det var som om de ikke hadde giddet å designe arkitekturen selv, og bare kopiert noe som allerede finnes. 

 
Meg og jentene fra hostellet

Så bar turen videre til Paris, hvor jeg skulle møte mamma. Flyet hennes var forsinket, så etter forslag fra min frankofile mor, dro jeg for å utforske byen på egenhånd. Solen skinte, folk satt på uteservering, og jeg fikk en så utrolig god vårfølelse. Jeg tro opp til Montmartre og så på utsikten, og spiste løksuppe på den spesifikke restauranten mamma hadde forslått. Hun hadde vært der flere ganger før. 


Meg foran Montmartre


Paris´s beste løksuppe i følge min mor

Endelig kom hun frem, klokken var blitt nærmere 21, men heldigvis var det en Michelin anbefalt restaurant ikke mer enn 20 meter fra inngangen til hotellet. Så da fikk vi oss en helt nydelig tre retters middag. Det var så fint å se mamma igjen, og endelig få litt alenetid med henne. Når vi er hjemme er jo også hele resten av familien der, men nå fikk vi vært sammen bare oss to, og det var så utrolig herlig. Vi dro på sightseeing med mamma som guide, spiste god mat, hadde champagne-pauser, spiste makroner og bare nøyt denne nydelige byen. Paris er virkelig et helt fantastisk sted. 


Meg og mamma på sightseeing


Mor og datter på tur


Eiffeltårnet

Det var trist å si hadet, for det var flere måneder til neste gang vi skulle sees. Det er det eneste negative med å reise så mye og så lenge som jeg gjør nå; savnet etter familie og venner. Jeg er sjeldent alene, selv om jeg reiser alene. Jeg treffer folk overalt, og har nesten alltid noen å henge med, men det er ikke det samme som å være med de som virkelig kjenner meg. Meeen jeg er vandt med det, og jeg trives heldigvis veldig godt i mitt eget selskap. 

Neste stopp: Costa Rica

Stay Tuned! 

- Christina