3. jun, 2019

Nicaragua & New York

Alle, inkludert den Norske Regjeringens hjemmesider, sa “ikke dra til Nicaragua, det er farlig”. I fjor hadde de opptøyer, og var på grensen til borgerkrig. Fattige folk, som ønsket et bedre liv, demonstrerte mot myndighetene i håp om å bli hørt. I håp om et bedre liv. Demonstrasjonene ble til opptøyer, da myndighetene selvfølgelig ikke synes det var greit å demonstrere. Dette førte igjen til en meget ustabil politisk situasjon. Dette er nesten et år siden nå, og det er lenge siden opptøyene var hverdagskost. Jeg snakket med folk jeg møtte i Costa Rica som hadde vært der nylig. Ikke en eneste person sa det føltes utrygt. Jeg bestemte meg for å trosse advarslene og dra allikevel.

Og gjett om jeg er glad for at jeg gjorde det!

For å være på den sikre siden, tok jeg en buss, som ville ta meg hele veien fra Costa Rica, over grensen og helt til byen jeg ville dra til. Jeg booket meg inn på en 3-dagers yoga-retreat, for å være sikker på at jeg kom til et sted som var trygt å være. 

Jeg hadde tenkt å ta taxi til hostellet, for å være på den trygge siden. I det jeg gikk av bussen ombestemte jeg meg med en gang. Synet som møtte meg var helt fantastisk. En nydelig, rolig og fredelig by. Vakre kolonialske bygg og brosteinsgater. Nesten ikke et menneske i syne. Grenada var var over all forventning.


Gatene i Grenada

Jaja, ingen opptøyer her, tenkte jeg. Jeg bestemte meg for å spasere helt til hostellet i stedet. Gatene var så vakre. Blomstrende trær hang utover over fortauene. Hester med kjerrer kjørte rundt som taxier over brosteinsbelagte gater. Bygningene var så fargerike, så detaljerte, og generelt i godt bevart stand. Jeg var så overrasket. Det var ikke dette jeg hadde sett for meg da jeg leste regjeringens store, alvorlige advarsler. Snarere tvert imot. 

Det var lett å finne frem til hostellet, som lå like foran en nydelig liten park midt i sentrum av Grenada. Parken var full av liv, der de lokale satt og spiste og spilte musikk. Byen var omringet av vulkaner og fjell på alle kanter, og lå like ved mellom-amerikas største innsjø. 


Solnedgang i Granada, en av mange vulkaner i bakgrunnen


Utsikt over Granada i solnedgangen


Hestene klare for å ta med turister rundt i byen....

Jeg var nesten litt skuffet over at jeg hadde trodd på advarslene. Man kunne lett se at dette hadde vært en turistifisert by på et tidspunkt. Jeg kunne se for meg en by full av eventyrlystne mennesker med solhatter. Men slik var ikke byen nå. Gatene var folketomme, og på de store åpne plassene var det ikke en turist å se. Definitivt ingen opptøyer i sikte heller. De lokale fortalte meg at den siste opptøyene var for over 10 måneder siden. Allikevel hadde ikke turismen kommet tilbake. Nicaragua mistet all turismen sin i det opptøyene startet, da alle verdens land kansellerte sine besøk hit. Det var så trist å se. Et så fantastisk nydelig sted med så utrolig mye å by på, stå nesten tomt. De stakkars folkene fra Nicaragua som allerede var fattige, hadde nå mistet hele sitt levebrød. De som bare hadde stått opp for seg selv, i håpet om å få et bedre liv, bedre leve vilkår. De hadde nå enda mindre enn før.


Helt folketomme gater


Det var tydelig at denne gaten hadde vært den store turistgaten tidligere. Full av restauranter og butikker, mange som nå ikke var åpne. Andre som var desperate til å få oss inn på nettopp deres sted. 

De sa det eneste som skjedde nå, var ytterst skjeldne, rolige, små demonstrasjoner som var planlagt og lagt ut i avisene. Der sto det i så fall at de kom til å skje «på dette klokkeslettet i denne gaten». Ingen vold og ingen opptøyer. Det hadde på ingen måte vært noen trussel for turister. Og det hadde faktisk ikke vært verre enn å holde seg unna den ene gaten den ene timen de gikk i tog. 

Jeg kan ikke annet enn å føle meg trist på Nicaraguas vegne. Stakkars land, som bare prøvde å få levestandarden sin litt bedre. De endte opp med å miste det siste, lille de hadde. Jeg kan iallefall gå god for at Nicaragua er helt trygt å reise til! På ingen måte mindre trygt enn andre sentral-amerikanske land. Som alltid, er det steder i hovedstedene man bør unngå, men slik er det nesten overalt i denne delen av verden. 

Dagen etter kom taxien fra Yoga-retreaten og hentet meg på hostellet. Apoyo Lodge, som det het, lå bare 40 minutter utenfor Grenada, like ved den nydelige innsjøen «Laguna de Apoyo». Vi kjørte langt inn på en kjerrevei, det var så vidt taxien kom seg frem enkelte steder. Så øde var det.


Yogaplassen - For et paradis


Laguna de Apoyo

Jeg ble godt mottatt, og gikk rundt for å se meg om. Det var fantastisk nydelig her. Lodgen lå helt for seg selv midt i jungelen, omringet av det som en gang var et gigantisk vulkan. Nå var deten innsjø i et krater med helt klart og mørkeblått vann. Første dagen gikk med til å bli kjent med folk, spise fantastisk vegansk mat, og lese bok i de ulike hengekøyene som var spredt rundt på eiendommen.

- Her var det helt sjelero. 

Hver dag her ble startet med soloppgang, morgenyoga og en nydelig frokost. Vi lå på yoga-plattingen hver morgen. Hørte lyden fra bølgene som skylte opp på stranden, fuglene som kvitret, og apene som brølte i det fjerne. Det var fred og det var ro og en helt unikt god energi. På dette stedet føltes det som om alle verdens problemer var langt borte. En herlig harmoni mellom menneskene og naturen. Et helt spesielt paradis. 

 
Her lå jeg og drakk smoothie og leste bok


Badet litt, med hunden som alltid skulle være med


Morgen-yoga!


Nyter utsikten utover Laguna de Apoyo!


Utsikten fra fellesområdet


Vegansk burger med tilbehør. Alt vi fikk var hjemmelaget.

Menneskene jeg møtte der er noen av de beste jeg noen gang har møtt. Vi var ikke så mange (ref Ncaraguas situasjon), og ettersom vi tilbragte 24 timer i døgnet sammen, skapte vi bånd jeg aldri har opplevd å skape med folk jeg har møtt på reise før. Da jeg egentlig skulle dra den tredje dagen, nektet de å la meg gå, og jeg nektet også å dra. Alt jeg ville var å bli. Jeg flyttet inn på rommet til min venninne, Georgia, og endte opp med å bli der i hele 9 dager.. Helt til alle de andre også skulle dra. Jeg klarte rett og slett ikke få meg til å forlate dette stedet og disse eksepsjonelt herlige menneskene. 


Gjengen

Meg og Georgia som øver på litt acro-yoga


Vi ble ganske god etterhvert


Dinnertime


Her våknet jeg opp hver morgen, til denne utsikten over jungelen og innsjøen

For en fantastisk opplevelse, og for et fantastisk sted. Vi våknet til fuglesang og utsikt over innsjøen med palmer som suste foran inngangen vår. Vi brukte tiden til å gå turer i fjellet, så apekatter, bade i innsjøen, tenne bål og se på stjernehimmelen. Vi så soloppgangen, gjorde yoga, fikk massage, og spise tre-retters hjemmelaget vegansk mat tre ganger om dagen. Livet var perfekt og jeg skulle ønske jeg kunne blitt der for alltid. 


Soloppgangen kl 5 om morgenen. Noen av dagene sto vi opp for å se den før yogatimen.


Vi hadde bål på stranden om kvelden hvor vi satt rundt og pratet. Over oss var stjernehimmelen helt klar. Der satt vi og filosoferte over hvor vakkert livet er, og hvor fine minner vi fikk lage sammen.


Deilig å flyte rundt i baderingen på lagunen, for å kjøle oss ned i varmen. 


Meg, Andrew og Georgia klare for fjelltur


Meg og Georgia nyter utsikten på halvveien


Utsikten fra toppen


Den ene dagen dro vi opp på en MEGET aktiv vulkan. Her kunne vi se ekte lava renne bare meter under oss. 


Gjengen på vulkanen


Fine gjengen <3 Haha, taxi sjåføren vår ble med på bildet helt til høyre..


Nok en fjelltur


Utsikten over lagunen fra toppen

 

 


Meg og Georgia dro på båttur på den store innsjøen ved Grenada den ene dagen


På båten fikk vi besøk av denne karen

Det var så trist å dra derfra, men heldigvis skulle jeg til New York, hvor tre av de jeg var blitt kjent med bodde. Da jeg kom til New York slapp jeg derfor å bo på hostell. Både meg og venninnen min, Mia fra Norge, fikk flytte inn hos mine nye venner. De viste oss byen på ekte New Yorker-vis og jeg kunne ikke hatt en bedre reise. 


Gjengen fra Nicaragua reunited i New York!

Venninnen min hjemmefra, Mia, kom å møtte meg i New York. Her koser vi oss i Central Park i solen. 


Jeg har mye familie (tre-fir-menninger) i USA, så jeg og Mia dro på besøk til dem på Staten Island!


De amerikanske damene, som inviterte oss på full middag og masse dessert! For en herlig gjeng!


Georgia, Andrew og Fransisco tok oss med på ulike food-tours rundt om i New York de ulike dagene. Gjett om vi koste oss!

 


De viste oss alle de "hemmelige" perlene av spisestedene på Manhattan og i Brooklyn!


Meg, Andrew, Fransisco og Mia på food tour i Brooklyn!


Haha, vi fikk alle matchene tattoos! Alle har "Explore" merket, som også ser ut som en del av logoen til Apoyo Lodge hvor vi møttes. Friends for life!


Empire State Building, utsikten utover Manhattan


Avskjedsfest hjemme hos Georgia siste kvelden! Det var helt forferdelig å reise fra denne gjengen som jeg har blitt så utrolig glad i! 


Jeg planlegger allerede å treffe dem igjen, forhåpentligvis veldig snart. På grunn av dem, fikk både Nicaragua og New York en helt spesiell plass i hjertet mitt. 

- Christina