The Solar Journey

23. aug, 2019

Eurotrip and the Intersolar Exhibition

Finding my way from my visit to Onyx in Spain to the Intersolar Exhibition in Munich, made quite the adventure. I had about 10 days to get there. As I’m only travelling my public transport, it took me about 4 busses and trains to get from Madrid to my next stop; the tiny country of Andorra. A beautiful country on the border between Spain and France, in a valley, surrounded by the Pyrinee mountains.

Andorra. Beautiful, but every bit as weather-moody as my home, the west coast of Norway.

Andorra was beautiful. So green and so old and new at the same time. After a few days exploring Andorra, I headed to Toulouse and the ancient city of Carcassonne in France. I also made sure to visit the BIPV-covered train station in Perpignan made by Issol. I then spent a full day in Monaco, before heading to Cinque Terre in Italy.

The ancient city of Carcassonne, France. The whole city is basically a massive castle with its village inside. Its surrounded by a great wall, as you see in this photo. Definitely a place I recommend to visit!

Massive solar BIPV roof made by Issol, on the translation in Perpignan, France.

Checking out the harbour in Monaco. A country too expensive for me to stay the night in, but it was definitely worth a good day trip.
Hiking from city to city in the UNESCO heritage of Cinque Terre in Italy was the most amazing experience. I completely fell in love with Italy all over again. This is the city of Manarola, my favourite of the five cities.
It was a perfect day, and we hiked through the vineyards way up in the mountainside. Blue sea and green fields everywhere. What an experience and what a view.

Making my way towards Munich and the Intersolar Exhibition, I also stopped to explore some of Milan, Zurich and Liechtenstein. 

Exploring the magnificent Milan. I spent my whole time there eating gelato and pasta and enjoying the sights of the city.
Had a few days in Zurich in Switzerland on my way as well. Had to carry around the backpack, as I explored the city after checking out of the hostel. This is the reason why I only travel with a small backpack. I can’t have a lot of fashionable outfits, but it sure is convenient when you have to carry it around on sightseeing all day.
Liechtenstein really surprised me. As I now have travelled through several of Europe´s smallest countries, this was definitely the favourite of the them. Never have I seen such a green landscape. The alps surrounding it, with a glimpse of snow on its mountaintops, full of vineyards and flower fields, this place was truly beautiful.

I got to Munich a few days before the Intersolar, so I could have some time to explore the city before it all started.

Munich cathedral

The Intersolar Exhibition was way bigger than I could ever have imagined. Ten massive halls, each one the size of a stadium. All completely filled with different solar-related exhibitions. I don´t think anyone could have made it thoroughly through the whole exhibition within the three days, it was so large. 

Welcome to the Intersolar Exhibition

The first evening, before the exhibition started, Glava Energy Center invited me to dinner with some of their business friends. They also got me the biggest hotelroom I have ever had in my life. I think they felt a bit sorry for me, for living in cheap dormrooms with like 10-20 people every night for a year. I cannot even begin to tell how amazing it felt to have an entire room all to myself for once! Financing my own year of travel without income doesn’t give me the opportunity for luxury like that. 

Large exhibitions from all over the world!

The next few days were spent at the exhibition, mostly at the Norwegian booth. My main goal for the Intersolar, was to make as many contacts as possible for my trip through Europe and Asia. And of course get a view of all the new and upcoming technology in the field. Everything from solar-window blinds to car roofs and everything in between was displayed in this place. Not sure everything was cost-effective or even useful, but I´m happy the world is moving forward and playing around with all the new technology. 

Tommy introduced me to so many people! Here is a photo of me and Tommy with the OPES guys! I will visit these ones and their module factory in China in September, which I am super excited about! We also had dinner with them before heading to the Scandinavian roof top party!
Jyrki Leppanen from ABB taught me about their different inverters at the ABB stand! The inverter in the background is a 5MVA central inverter made for massive solar parks.

Many people came by the stand, both Norwegians and foreigners. I met so many of the Norwegians in the solar-business, learned about several companies and had meetings with several people Tommy at Glava Energy Center had connected me with. Tommy also took me around several of the exhibitions, explaining the different technologies, and introducing me to his friends in the business. 

Me and Tommy enjoying a little photoshoot with some of the Q-cell girls
The last dinner with Glava Energy Center!

As a result of this exhibition and all the meetings and introductions, I now have much more of my Solar- Eurotrip planned. I also got several contacts for my Asia trip this fall. All in all I would call that a success! Thank you so much Tommy Strömberg and Glava Energy Center, for taking me under your wings, sharing your professional network and inviting me to the Intersolar! It has been such a great experience.

Stay tuned for the rest of the Eurotrip!

– Christina

23. aug, 2019

The Solar Journey Eurotrip begins! Visit to Onyx Solar in Spain!

After Central America and a short trip to New York, I went back to Norway for a short holiday and to start the Eurotrip-part of my Solar Journey. I will be spending about 2,5 months travelling around Europe, trying to visit as many companies and projects as possible. I´m especially looking forward to the Intersolar Conference in Germany. 

Having a travel break, watching the sunset in Norway, looking forward to my Solar Journey to be continued. Europe I’m ready!

It was nice to start back in Norway and spend some time with family and friends after 3 months apart. Whilst in Norway, I held a lecture about Solar Power and Renewable Energy for about 200 8thgraders in Bergen. It was a part of the schools “Bergen City by 2050” project, where the kids had to plan what their city would look like in 2050. These kids will be our future leaders, and it’s so important to inspire them towards a green future. 

Ready to inspire 8th graders

Model of a future building, made by 8th graders in Bergen. Good to see some of what I talked about went through!

I also booked a visit to my local utility company, Haugaland Kraft. I used to work there as a summer employee while in college 5 and 6 year ago, doing surveillance of the power grid and renewable energy production. It was good to be back, and they welcomed me by holding two very interesting presentations of their work in solar power and other energy systems. As I am travelling the world, learning about solar, I figured I should know some more about what is happening on the solar-front in my own backyard. 


I also got my very first paid Solar Power presentation job whilst in my hometown. An architecture firm hired me to teach them more about solar. Kind of a milestone for me to get payed to hold a solar-presentation. I really enjoy public speaking and the opportunity to share what I learn, and at the same time practice my presentation skills. One of my personal goals are definitely to become a better public speaker. It’s especially fun when I get to talk about my favorite subject. I hope to get more opportunities like this during the course of this year and after. 

My first stop after Norway was Spain. I flew to Malaga, determined that this will be my only flight during these two months. It is no secret that travelling by flying has a major environmental impact. Therefore I always try to go by land and public transport as much as possible. Should be easy here in Europe where there are great train and bus systems. 

No problem spending time on trains and busses when the view looks like this

I had an appointment with Onyx Solar in Avila, a smalltown about 1,5 hours trainride outside of Madrid. So, I basically had to go all the way from Malaga to Madrid to Avila and back to Madrid, all in only one day. Almost 800km by train. It was a long day. Luckily is was all worth it. 

Onyx Solar is a world leading manufacturer of Photovoltaic glass for buildings. They specialize in making transparent or colored architectural glass, which is installed on facades, curtain walls, skylights etc. They also make walkable solar floors!! How cool is that? They have done over 180 projects on five continents, and I´m literally just making my list over which of them I can visit on my travels. 

Onyx office building. Can you tell the wall behind me is made from solar cells?

Their own office building was the first thing that caught my eye as I came walking towards it. It was all black and shiny, looking like a black box. I wondered if it could be some kind of solar installation, though it just looked like a normal wall. Once I got inside, I saw that it was in fact, a solar installation. From the inside of the building it looked white. Even if I couldn’t see out, normal daylight came in as if the building was covered in windows.

From the inside of the black-looking solar wall. Lots of daylight coming in!

A selection of their many renewable energy prices. An impressive company for sure!

They specialize in transparent PV glass, and this was the first time I ever saw a solar cell I could see right through. They showed me several different levels of transparency. Obviously the more transparent the cell is, the less efficient it will be, but I was still so impressed how this was possible. They explained how they used thin-film technology, and how their Building Integrated PV glasses are less expensive than many other materials unable to generate electricity. The more transparent, the more expensive and less efficient naturally, but still so, so pretty. 

They use the normal crystalline technology as well, but puts in inside glass instead of a normal frame.

Testing out the solar-floor. It´s supposed to hold hundreds of kg.

Me looking through the future. So cool with transparent (and apparently a bit mirror-ish) solar cells.

In my Glava Energy Center outfit, showing of this transparent solar glass

They took me to their factory, only 5 km away from their office building. Not surprising, this facade also had some solar installations. We went through the factory and into their showroom. A large area of the factory showing a piece of everything they ever made. Posters on the walls, explaining the projects, and so many different colors and shades. For every project they do, they keep a small piece of the solar glass, to show off to future clients. They even gave me some samples to bring home. I have now, kind of started to collect different solar cells. I got my first one from Scatec when I visited in Oslo, and now I have three more samples from Onyx. Is this taking my solar power enthusiasm a bit too far? Haha.. I guess it´s like souvenirs from the solar adventure.

The outside facade of the factory, solar glass beautifully mirroring the clouds of the sky
Shading for the cars, also of course producing power
My favourite is polycrystalline. Have you ever seen a more beautiful material?

Its so pretty

A selection of colours and shapes of the solar glass

Shape from one of their projects

Showroom selfie with the Onyx guys showing me around.

One of my little solar samples for the collection

After the visit, the Onyx guys showed me one of the best view points in Avila. You can see the 1300th century wall surrounding the city behind me. Obviously I did some sightseeing before I left.

The next day I spent sightseeing in Madrid, a beautiful city, which kind of reminds me a bit of Paris. This trip really is a perfect combination of work and play. I get to see so much of the world, and at the same time learn so much of my profession. 


Sightseeing in Madrid

The Retiro park was absolutely stunning!

Yesterday, I spent sitting on busses and trains, making my way all the way to the tiny country of Andorra. 

Travelling environmentally friendly! Looking out the window seing amazing landscapes!

Trainride views

Stay tuned! I´ll try to update more often now that I’m in Europe with perfect internet and lots of projects to visit!

And by the way, I hope all my fellow solar enthusiasts visit the Norwegian Solar Energy Conference next week! It will be in Bergen on May 9th. Read more on this link


3. jun, 2019

Alle, inkludert den Norske Regjeringens hjemmesider, sa “ikke dra til Nicaragua, det er farlig”. I fjor hadde de opptøyer, og var på grensen til borgerkrig. Fattige folk, som ønsket et bedre liv, demonstrerte mot myndighetene i håp om å bli hørt. I håp om et bedre liv. Demonstrasjonene ble til opptøyer, da myndighetene selvfølgelig ikke synes det var greit å demonstrere. Dette førte igjen til en meget ustabil politisk situasjon. Dette er nesten et år siden nå, og det er lenge siden opptøyene var hverdagskost. Jeg snakket med folk jeg møtte i Costa Rica som hadde vært der nylig. Ikke en eneste person sa det føltes utrygt. Jeg bestemte meg for å trosse advarslene og dra allikevel.

Og gjett om jeg er glad for at jeg gjorde det!

For å være på den sikre siden, tok jeg en buss, som ville ta meg hele veien fra Costa Rica, over grensen og helt til byen jeg ville dra til. Jeg booket meg inn på en 3-dagers yoga-retreat, for å være sikker på at jeg kom til et sted som var trygt å være. 

Jeg hadde tenkt å ta taxi til hostellet, for å være på den trygge siden. I det jeg gikk av bussen ombestemte jeg meg med en gang. Synet som møtte meg var helt fantastisk. En nydelig, rolig og fredelig by. Vakre kolonialske bygg og brosteinsgater. Nesten ikke et menneske i syne. Grenada var var over all forventning.

Gatene i Grenada

Jaja, ingen opptøyer her, tenkte jeg. Jeg bestemte meg for å spasere helt til hostellet i stedet. Gatene var så vakre. Blomstrende trær hang utover over fortauene. Hester med kjerrer kjørte rundt som taxier over brosteinsbelagte gater. Bygningene var så fargerike, så detaljerte, og generelt i godt bevart stand. Jeg var så overrasket. Det var ikke dette jeg hadde sett for meg da jeg leste regjeringens store, alvorlige advarsler. Snarere tvert imot. 

Det var lett å finne frem til hostellet, som lå like foran en nydelig liten park midt i sentrum av Grenada. Parken var full av liv, der de lokale satt og spiste og spilte musikk. Byen var omringet av vulkaner og fjell på alle kanter, og lå like ved mellom-amerikas største innsjø. 

Solnedgang i Granada, en av mange vulkaner i bakgrunnen

Utsikt over Granada i solnedgangen

Hestene klare for å ta med turister rundt i byen....

Jeg var nesten litt skuffet over at jeg hadde trodd på advarslene. Man kunne lett se at dette hadde vært en turistifisert by på et tidspunkt. Jeg kunne se for meg en by full av eventyrlystne mennesker med solhatter. Men slik var ikke byen nå. Gatene var folketomme, og på de store åpne plassene var det ikke en turist å se. Definitivt ingen opptøyer i sikte heller. De lokale fortalte meg at den siste opptøyene var for over 10 måneder siden. Allikevel hadde ikke turismen kommet tilbake. Nicaragua mistet all turismen sin i det opptøyene startet, da alle verdens land kansellerte sine besøk hit. Det var så trist å se. Et så fantastisk nydelig sted med så utrolig mye å by på, stå nesten tomt. De stakkars folkene fra Nicaragua som allerede var fattige, hadde nå mistet hele sitt levebrød. De som bare hadde stått opp for seg selv, i håpet om å få et bedre liv, bedre leve vilkår. De hadde nå enda mindre enn før.

Helt folketomme gater

Det var tydelig at denne gaten hadde vært den store turistgaten tidligere. Full av restauranter og butikker, mange som nå ikke var åpne. Andre som var desperate til å få oss inn på nettopp deres sted. 

De sa det eneste som skjedde nå, var ytterst skjeldne, rolige, små demonstrasjoner som var planlagt og lagt ut i avisene. Der sto det i så fall at de kom til å skje «på dette klokkeslettet i denne gaten». Ingen vold og ingen opptøyer. Det hadde på ingen måte vært noen trussel for turister. Og det hadde faktisk ikke vært verre enn å holde seg unna den ene gaten den ene timen de gikk i tog. 

Jeg kan ikke annet enn å føle meg trist på Nicaraguas vegne. Stakkars land, som bare prøvde å få levestandarden sin litt bedre. De endte opp med å miste det siste, lille de hadde. Jeg kan iallefall gå god for at Nicaragua er helt trygt å reise til! På ingen måte mindre trygt enn andre sentral-amerikanske land. Som alltid, er det steder i hovedstedene man bør unngå, men slik er det nesten overalt i denne delen av verden. 

Dagen etter kom taxien fra Yoga-retreaten og hentet meg på hostellet. Apoyo Lodge, som det het, lå bare 40 minutter utenfor Grenada, like ved den nydelige innsjøen «Laguna de Apoyo». Vi kjørte langt inn på en kjerrevei, det var så vidt taxien kom seg frem enkelte steder. Så øde var det.

Yogaplassen - For et paradis

Laguna de Apoyo

Jeg ble godt mottatt, og gikk rundt for å se meg om. Det var fantastisk nydelig her. Lodgen lå helt for seg selv midt i jungelen, omringet av det som en gang var et gigantisk vulkan. Nå var deten innsjø i et krater med helt klart og mørkeblått vann. Første dagen gikk med til å bli kjent med folk, spise fantastisk vegansk mat, og lese bok i de ulike hengekøyene som var spredt rundt på eiendommen.

- Her var det helt sjelero. 

Hver dag her ble startet med soloppgang, morgenyoga og en nydelig frokost. Vi lå på yoga-plattingen hver morgen. Hørte lyden fra bølgene som skylte opp på stranden, fuglene som kvitret, og apene som brølte i det fjerne. Det var fred og det var ro og en helt unikt god energi. På dette stedet føltes det som om alle verdens problemer var langt borte. En herlig harmoni mellom menneskene og naturen. Et helt spesielt paradis. 

Her lå jeg og drakk smoothie og leste bok

Badet litt, med hunden som alltid skulle være med


Nyter utsikten utover Laguna de Apoyo!

Utsikten fra fellesområdet

Vegansk burger med tilbehør. Alt vi fikk var hjemmelaget.

Menneskene jeg møtte der er noen av de beste jeg noen gang har møtt. Vi var ikke så mange (ref Ncaraguas situasjon), og ettersom vi tilbragte 24 timer i døgnet sammen, skapte vi bånd jeg aldri har opplevd å skape med folk jeg har møtt på reise før. Da jeg egentlig skulle dra den tredje dagen, nektet de å la meg gå, og jeg nektet også å dra. Alt jeg ville var å bli. Jeg flyttet inn på rommet til min venninne, Georgia, og endte opp med å bli der i hele 9 dager.. Helt til alle de andre også skulle dra. Jeg klarte rett og slett ikke få meg til å forlate dette stedet og disse eksepsjonelt herlige menneskene. 


Meg og Georgia som øver på litt acro-yoga

Vi ble ganske god etterhvert


Her våknet jeg opp hver morgen, til denne utsikten over jungelen og innsjøen

For en fantastisk opplevelse, og for et fantastisk sted. Vi våknet til fuglesang og utsikt over innsjøen med palmer som suste foran inngangen vår. Vi brukte tiden til å gå turer i fjellet, så apekatter, bade i innsjøen, tenne bål og se på stjernehimmelen. Vi så soloppgangen, gjorde yoga, fikk massage, og spise tre-retters hjemmelaget vegansk mat tre ganger om dagen. Livet var perfekt og jeg skulle ønske jeg kunne blitt der for alltid. 

Soloppgangen kl 5 om morgenen. Noen av dagene sto vi opp for å se den før yogatimen.

Vi hadde bål på stranden om kvelden hvor vi satt rundt og pratet. Over oss var stjernehimmelen helt klar. Der satt vi og filosoferte over hvor vakkert livet er, og hvor fine minner vi fikk lage sammen.

Deilig å flyte rundt i baderingen på lagunen, for å kjøle oss ned i varmen. 

Meg, Andrew og Georgia klare for fjelltur

Meg og Georgia nyter utsikten på halvveien

Utsikten fra toppen

Den ene dagen dro vi opp på en MEGET aktiv vulkan. Her kunne vi se ekte lava renne bare meter under oss. 

Gjengen på vulkanen

Fine gjengen <3 Haha, taxi sjåføren vår ble med på bildet helt til høyre..

Nok en fjelltur

Utsikten over lagunen fra toppen



Meg og Georgia dro på båttur på den store innsjøen ved Grenada den ene dagen

På båten fikk vi besøk av denne karen

Det var så trist å dra derfra, men heldigvis skulle jeg til New York, hvor tre av de jeg var blitt kjent med bodde. Da jeg kom til New York slapp jeg derfor å bo på hostell. Både meg og venninnen min, Mia fra Norge, fikk flytte inn hos mine nye venner. De viste oss byen på ekte New Yorker-vis og jeg kunne ikke hatt en bedre reise. 

Gjengen fra Nicaragua reunited i New York!

Venninnen min hjemmefra, Mia, kom å møtte meg i New York. Her koser vi oss i Central Park i solen. 

Jeg har mye familie (tre-fir-menninger) i USA, så jeg og Mia dro på besøk til dem på Staten Island!

De amerikanske damene, som inviterte oss på full middag og masse dessert! For en herlig gjeng!

Georgia, Andrew og Fransisco tok oss med på ulike food-tours rundt om i New York de ulike dagene. Gjett om vi koste oss!


De viste oss alle de "hemmelige" perlene av spisestedene på Manhattan og i Brooklyn!

Meg, Andrew, Fransisco og Mia på food tour i Brooklyn!

Haha, vi fikk alle matchene tattoos! Alle har "Explore" merket, som også ser ut som en del av logoen til Apoyo Lodge hvor vi møttes. Friends for life!

Empire State Building, utsikten utover Manhattan

Avskjedsfest hjemme hos Georgia siste kvelden! Det var helt forferdelig å reise fra denne gjengen som jeg har blitt så utrolig glad i! 

Jeg planlegger allerede å treffe dem igjen, forhåpentligvis veldig snart. På grunn av dem, fikk både Nicaragua og New York en helt spesiell plass i hjertet mitt. 

- Christina

12. mai, 2019

Backpacking i Costa Rica og Panama

Henger visst litt etter med reisebloggingen denne gangen, siden jeg må prioritere solbloggen. Skal allikevel innrømme at jeg har hatt det så gøy og så travelt at jeg rett og slett ikke har tatt meg tid til det. Hvem skulle tro det var så travelt å ha «ferie» et år?

Meen, bedre sent enn aldri. Nå sitter jeg i Tyskland, over en måned etter. Her pøsregner det, men det er heldigvis perfekt sitte-inne-på-koselig-cafe-og-blogge-vær! I motsetning til Mellom- Amerikas solfylte og vakre strender. Der frister det lite å sitte inne å blogge. 

Turen min til Mellom-Amerika startet i Costa Rica, hvor jeg tilbragte den første tiden på et solenergi-opplæringssenter. Der lærte jeg å installere ulike typer solenergi. Det var fantastisk spennende og lærerikt! Egentlig hadde jeg håpet at jeg skulle få til å besøke noen sol-prosjekter mens jeg reiste rundt der etterpå, men det fikk jeg altså ikke til (det er faktisk ikke så mye solenergi der enda). Så da var jeg «stuck» i paradis i 5 uker før neste flybillett var booket. Ånei, så fælt, haha. Så da ble det backpacking istedet! 

På solkurset! Dette bildet ble tatt på kvinnedagen! Følte jeg brukte den bra, som eneste kvinne på installatørkurs.

Kurs fullført! Jeg kan nå installere solcellepanel på 3 ulike tak/system. 

Eneste kvinne, men gjett om det her var gøy! Her med mine klassekompiser og lærere!

Dagen etter at sol-kurset var ferdig, ble jeg med to av mine med-studenter til en strand-by som het Manuel Antonio. Her dro vi i en nasjonalpark og slappet av, før jeg satte kursen nordover til neste by. 

Kompis fra Manuel Antonio National Park

Den gjengen her.. Ikke la deg lure av et søtt utseende, for de her er litt av noen tyver! De listet seg bort og stakk av med sekken til en dame som sov på stranden, som deretter måtte sloss i drakamp for å få sekken sin tilbake. Haha!! Jeg tror de der stripete fengselsuniformene og maskene på tegneserietyver er inspirert av den gjengen her. Makan til smarte små tyver, haha!

Så dro jeg videre til neste by; Jaco, en solfylt turistby på stillehavssiden. Her var det helt nydelig. Jeg tilbragte flere dager til å surfe, bade og drikke sangria. Det var lett å bli kjent med folk, da hotellet var fullt av dem. Merkelig hvordan man kan reise alene uten å faktisk være alene et eneste sekund. 

Surfing i solnedgangen i Jaco. Digg å sitte på brettet og vente på neste bølge. 

Solnedgangene på denne siden av Costa Rica var helt fantastiske. Perfekt bakgrunn for slike turnebilder..hehe

Og slik var livet i Jaco, surfing, boogieboarding, solnedganger og sangria!

Så gikk turen videre til Santa Theresa. Jeg tok båt dit, og på veien stoppet båten i en liten by som het Montezuma. Jeg hadde tenkt å droppe den, da jeg hadde hørt så mye bra om Santa Theresa istedet. Men altså, da båten stoppet der, ble jeg forelsket med første øyekast. Montezuma var heeeeelt nydelig, så etter bare to netter i Santa Theresa dro jeg tilbake til Montezuma. Jeg traff en jente fra England på veien, og vi reiste sammen i litt over en uke. 

Montezuma toppet rett og slett listen over alle steder jeg har likt meg best. En bitteliten by, med kun en liten gate. Omringet av jungel, fjell og fossefall på den ene siden. På andre siden kilometer lange, tomme strender. Det var nesten ingen turister her, bare litt backpackere og et par andre folk her og der. Vi fikk hele strendene for oss selv. Vi badet i fossefall og spiste god mat. Hadde piknik på stranden på kvelden, hvor vi drakk vin fra supermarkedet, i vinglass vi hadde stjålet med oss fra hotellet. Vi pratet og så på folk som hadde tent bål like ved. Stjernehimmelen var så klar. Dette var paradis. Virkelig et fantastisk sted. 

Meg og min venninne, Becks som bader i fossefall i Montezuma. 

Åh, som jeg elsker å bade i fossefall!

Den ene dagen dro vi på båttur til en øy som heter La Tortuga Island. På veien dit stoppet vi på en annen strand, hvor vi fikk bade, og kose med hunder! 

Sjekk ut den her nydelige stranden! Havet var helt krystallklart!

Fikk også en ny venn på denne stranden. (Og for de som måtte bekymre seg; Ja, jeg er vaksinert mot Rabies)

La Tortuga Island!

Her fikk vi snorkle i flere timer!

Så en sykt søt blow-fish. 

Meg og Becks på stranden

Siste dagen i Montezuma flyttet vi til et hostell, hvor vi hadde en helt syk havutsikt, strender på begge sider, hengekøyer og naturlige badebasseng hvor sjøvann hadde fylt opp små kratere på stranden. Der var vannet godt og varmt, veldig salt, og med en upåklagelig utsikt. 

Så dersom noen tenker seg til Costa Rica noen gang; Montezuma er stedet å dra!

Naturlige basseng like ved hostellet! Et helt ekte "infinity-pool" rett og slett.

Etter Montezuma, dro jeg og venninnen min til Drake Bay, helt sør i Costa Rica (i motsatt retning av hvor vi egentlig var). Det var litt av en prosess. Vi tok båt, en shuttlebus, en vanlig buss, og nok en båt. Der bodde vi i en jungelhytte, omringet av vill natur og ville dyr. Ulempen der, var at det var sikker 45 grader, 99% luftfuktighet, og en hel haug av insekter. Til tross for hvor fint det var, holdt jeg ikke ut lenge.

På båten, gjennom mangrove-skogene, for å komme oss til Drake Bay. 

Drake Bay!

De hadde en sykt søt valp på restauranten, så både meg og Becks endte med å sitte på gulvet og kose med den istedet for å spise som vanlige folk...

Et par dager senere bestemte jeg meg for å dra til Panama. Jeg skulle til Bocas del Toros, noen øyer på den karibiske siden. Jeg var altså ganske langt unna, men tenkte jeg kunne gjøre et forsøk på å komme meg dit på bare en dag. Det ble litt av et prosjekt! Jeg startet kl 06 om morgenen...

Jeg skulle altså fra tuppen av den Gule, til tuppen av dem blå. Men endte, på tuppen av den orange..

Først måtte jeg ta båten fra Drake Bay til nærmeste by. 

Så fulgte både taxi og flere lokalbusser. Å få sitteplass på lokalbusser er ikke nødvendigvis lett. Måtte sitte på gulvet mesteparten av tiden:)

Jeg måtte ta båt, taxi, buss, enda en buss og krysse den værste grensen jeg noen gang har vært på for å komme til Panama. De holdt meg der i over 2 timer, og presset folk så hardt at hun ene som sto foran meg i køen begynte å gråte. For noen grusomme folk. 

Meen til slutt kom jeg meg gjennom grensen, og satte meg på neste buss. Etter den var det enda en buss, og nå hadde jeg reist i 14 timer, før jeg kom frem til den karibiske siden av Panama. Siste båten til øyene var gått for flere timer siden, det var blitt sent, og jeg ankom en mørk og trist liten by i pøsregn, helt alene.

Heldigvis hadde jeg fått venner på bussen som passet på meg. Han ene var politimann, så han sørget for at jeg fikk skyss av en politibil som kjørte meg til et hotell. De sørget for at jeg kom meg trygt inn. Så det er et tips til folk som reiser alene; bli kjent med de lokale, slik at de føler de har et ansvar for deg. Har ikke tall på hvor mange ganger lokale folk har tatt meg inn i varmen og passet på meg. Folk flest er snille og medmenneskelige på alle verdens kanter. Etter så mange reiser føler jeg også at jeg har utviklet «en god vibe» på hvem man kan stole på og ikke. Og så var det litt kult å bli kjørt av en politibil i Panama, hehe. 

Dagen etter tok jeg båten til øyene, Bocas Del Toros!

Endelig på ferjen!

Det var et fantastisk sted, med herlige folk, turkist hav og masse god mat. Et typisk feriested, men ettersom det var utenfor turistsesong, var det akkurat passe mengde folk der. Blå himmel, sjø på alle kanter, sangria og dans. Åh, som jeg koste meg på Bocas. Anbefales på det sterkeste til de som vil dra til et litt mer eksotisk «syden».

På hosellet på Bocas Del Toros, for et nydelig sted!

Nøyt livet til det fulleste. 

Gjengen jeg hang med

Mat og smoothie med utsikten.

Så gikk veien videre tilbake til Costa Rica. Jeg dro sammen med en venninne jeg fikk på Bocas, siden vi skulle tilbake samme dag. Jeg tenkte det var fint å komme seg over grensen sammen med noen, i tilfelle den var like fæl som den forrige. Men å komme tilbake til Costa Rica var lett som en plett. De stilte et spørsmål, før de stemplet passet og sa velkommen tilbake. Gjett om jeg var lettet. 

Kjørte lokalbussen i heeelt feil retning på vei til grensen, og endte opp her, midt i ingenmannsland, mens vi ventet på neste buss tilbake..

Jeg tenkte å sjekke ut den karibiske siden av Costa Rica, men det pøsregnet, og værmeldingen sa det ikke kom til å slutte i nærmeste fremtid. Jeg ville naturligvis ikke bruke tiden min på å sitte inne å se på regnet, så jeg bestemte meg for å dra videre allerede dagen etter. 

Jeg utforsket istedet hovedstaden San Jose (som ligger midt i landet) et par dager, før jeg bestemte meg for å dra til Nicaragua. San Jose var en fin by, og jeg likte meg veldig godt der!

Dro på walking Tour for å få sett litt mer av byen!

Utforsket vakre kirker

Så de fine parkene. Dette er en ingefærblomst! Det er altså roten til denne blomsten som er ingefær! Er ikke det litt kult? 

Byen var full av vakker streetart!

Så gikk turen videre til Nicaragua! Men Nicaragua var så fantastisk at det fortjener en helt egen blogpost, så det får bli neste. 

Stay tuned!

- Christina

3. apr, 2019

Dubai & Paris

Etter i underkant av en måned i Afrika, hoppende fra sol-prosjekt til sol-prosjekt, var det deilig å endelig kunne slappe litt av. Jeg har elsket hvert sekund i Afrika, og jeg har lært så sinnsykt mye jeg aldri kunne lært fra skolebenken. Tenk at det går an å være så heldig. Jeg får spesialisere meg inn i et fagfelt som bare blir mer og mer spennende til mer jeg lærer. Jeg får bygge faglige nettverk verden over. Jeg har får lære direkte fra kilden. Jeg får stille alle spørsmålene direkte til de som lager prosjektene, sett de ulike teknologiene i virkeligheten, ta på materialene, studere detaljene, de elektriske komponentene, og får forklart alt fra folk som er eksperter i sitt felt. Ingen utdanning kan bli bedre enn dette, og jeg har bare så vidt begynt. Alt dette samtidig som jeg får utforske verden. Jeg er så lykkelig, fornøyd og takknemlig at jeg må klype meg i armen flere ganger daglig. Tenk at jeg skal få gjøre dette et helt år. 


På vei fra Afrika, måtte jeg uansett mellomlande et sted, og valget falt på Dubai. Jeg hadde en kort mellomlanding der på veien til Uganda også, men fikk ikke sett så mye. Jeg bestemte meg derfor for å bli noen ekstra dager, så jeg fikk utforsket litt mer av byen. Forventningene var ikke høye, og jeg var usikker på om jeg kom til å like byen. De bryter jo menneskerettighetene og alt er overfladisk, er det jeg har hørt i media. Alt er falskt. Falske strender, falske øyer, falske parker, falsk natur. Alt er menneskeskapt. Norges strake motsetning. 

Burj Al Arab

Allikevel kunne jeg ikke la være å bli imponert. Allerede i taxituren fra flyplassen kjørte vi forbi flere områder. Vi må ha kjørt forbi flere tusen gigantiske skyskrapere. Jeg tilbragte dagen på sightseeing alene. Jeg tok lokalbussen, og dro inn til sentrum. Gikk på verdens største kjøpesenter. Ja, altså VERDENS største. De hadde et svært akvarium midt i senteret, og alle typer butikker man kan tenke seg. Hele greien var svært imponerende.

Utenfor kjøpesenteret var det stappfullt med folk. Jeg gikk ut, og så det største bygget jeg har sett noen sinne. Kanskje fordi det faktisk var verdens høyeste bygning. Burj Khalifa som det heter, fikk alle de andre skyskraperne til å se ut som maur. Det var et stort fonteneshow, med musikk og lys som danset over hele bygget. Musikken var av typen som fikk deg til å føle at du var en del av noe større. En oppløftende, mektig tone fylte hele kroppen og hele området. Det var først i det øyeblikket jeg virkelig tenkte at jeg likte meg her. Hele byen er så mektig, gullforgylt, overdreven og stor. Jeg vet alle mine venninner hadde elsket å være der. 

Meg foran Burj Khalifa - Verdens høyeste bygning på 828 meter. 

Burj Khalifa til høyre, med fonteneshow under

Dagen etter dro jeg på stranden og på mer sightseeing med en gjeng fra hostellet. Til og med hostellene var lukseriøse. Det lå i et område litt utenfor «sentrum» og var nesten litt som en helt egen by med sine egne skyskrapere der. Noen av dem så ut som kopier av andre kjente bygg som feks Empire State Building i New York. Og det var gjerne flere like på rekke og rad. Det var som om de ikke hadde giddet å designe arkitekturen selv, og bare kopiert noe som allerede finnes. 

Meg og jentene fra hostellet

Så bar turen videre til Paris, hvor jeg skulle møte mamma. Flyet hennes var forsinket, så etter forslag fra min frankofile mor, dro jeg for å utforske byen på egenhånd. Solen skinte, folk satt på uteservering, og jeg fikk en så utrolig god vårfølelse. Jeg tro opp til Montmartre og så på utsikten, og spiste løksuppe på den spesifikke restauranten mamma hadde forslått. Hun hadde vært der flere ganger før. 

Meg foran Montmartre

Paris´s beste løksuppe i følge min mor

Endelig kom hun frem, klokken var blitt nærmere 21, men heldigvis var det en Michelin anbefalt restaurant ikke mer enn 20 meter fra inngangen til hotellet. Så da fikk vi oss en helt nydelig tre retters middag. Det var så fint å se mamma igjen, og endelig få litt alenetid med henne. Når vi er hjemme er jo også hele resten av familien der, men nå fikk vi vært sammen bare oss to, og det var så utrolig herlig. Vi dro på sightseeing med mamma som guide, spiste god mat, hadde champagne-pauser, spiste makroner og bare nøyt denne nydelige byen. Paris er virkelig et helt fantastisk sted. 

Meg og mamma på sightseeing

Mor og datter på tur


Det var trist å si hadet, for det var flere måneder til neste gang vi skulle sees. Det er det eneste negative med å reise så mye og så lenge som jeg gjør nå; savnet etter familie og venner. Jeg er sjeldent alene, selv om jeg reiser alene. Jeg treffer folk overalt, og har nesten alltid noen å henge med, men det er ikke det samme som å være med de som virkelig kjenner meg. Meeen jeg er vandt med det, og jeg trives heldigvis veldig godt i mitt eget selskap. 

Neste stopp: Costa Rica

Stay Tuned! 

- Christina